«Joker» (2019) var noe av det mest nihilistiske et amerikansk filmstudio noensinne har produsert. Det er ikke så rart at filmen og Donald Trumps syn på verden ble et meme. «The world is an angry place», sa Trump i 2017. To år senere hadde Joker adoptert disse ordene.
«Joker» var en utstrakt langfinger til alle dem som mener at en film ikke bør røre for mye i mørke avkroker av folkedypet. Denne nye filmen vil kanskje først og fremst provosere fansen av den forrige.
Bare det å lage en retro-musikal av et av DC Comics' mest profitable univers er et gedigent sjansespill. Man må nesten bare beundre det litt.
Her er Arthur Fleck, alias Jokers, raseri og psykiske problemer svøpt inn i en lang rekke musikalklassikere. Siden hans blodbad i den forrige filmen har Arthur sittet i forvaring på psykiatrisk avdeling i et høysikkerhetsfengsel i Gotham City. Han er sterkt medisinert og bare en skygge av seg selv.
Rustne sangere
Under musikktimene i fengslet kommer han i kontakt med Lee Quinzel (Lady Gaga). Hun er rebellen som i DC Comics-universet senere vil ende opp som figuren Harley Quinn. Her er hun en lidenskapelig Joker-fan som får frem Arthurs romantiske sider.
Phoenix sang i rollen som Johnny Cash. Her er han mindre overbevisende. Men Lady Gaga utfører kunststykket å legge bånd på sine vokale prestasjoner for å tilpasse seg motspillerens nivå. Og det fungerer, på et vis. Hun synger litt rustent, akkurat som Phoenix.
Gjennom musikken våkner Joker til liv. Foto: Warner
Filmskaper Phillips har hentet frem en lang rekke klassikere fra musikalens gullalder, men også enkelte klassikere fra moderne tid.
Her hører «That's Entertainment» like naturlig hjemme som Stevie Wonders «For Once in my Life». Låtene er valgt ut fordi de beskriver Arthurs opplevelse av kjærligheten.
Det som gjør at de ikke virker helt malplassert, er serieuniversets tidløshet. Det som gjør dem helt malplassert for en god del av fansen, er at dette er en film om Joker!
Nøytralisert hovedperson
Arthur står i filmen tiltalt for myrderiene fra forrige film og risikerer dødsstraff. Strategien til hans advokat, spilt av Catherine Keener, er å vise til Arthurs splittede personlighet. Han er skvist mellom den empatiske Arthur og den uregjerlige Joker.
Lee ønsker på sin side at Arthur skal gi etter for Joker en gang for alle. Det er Joker og amoralen han representerer, hun elsker. Det blir Arthurs dilemma. Problemet er bare at vi ikke lenger helt vet hvor Joker begynner og Arthur slutter.
I den forrige filmen triumferte Joker. Arthur oppdaget den berusende følelsen av å la Joker sette Gotham på hodet. Denne gangen har Arthur krøpet inn i skallet sitt. Hva vil han egentlig? Det som gjorde Joker så fryktinngytende, var at han var på frifot og i stand til det meste. Her er han innestengt og nøytralisert.
Paradokset er at Arthur på langt nær er en like vital og interessant diabolsk skapning som Joker-utgaven av ham. Phoenix gjør det meste ut av en nesten uhåndgripelig rollefigur, og ære være ham for det. Men han forsvinner et sted mellom Arthur og Joker.
Stjeler showet
Det er en svakhet ved en film som har så mange andre kvaliteter. Og som i sine beste stunder også gir oss et par musikalnumre i særklasse. I en sekvens som oser av 60-tallsestetikk, opptrer de sammen i en djevelsk varieté til «You don't know what it's like». Her er kjemien og fortroligheten mellom de to stjernene supersynkronisert.
Selv om Lady Gaga har en mindre rolle enn man får inntrykk av gjennom omtalen, anvender hun tiden effektivt. Hun tilpasser seg manglene til Phoenix som musikalartist elegant, samtidig som hun vet å stjele showet i de få øyeblikkene der det er mulig.
En annen som briljerer der hun slipper til, er kostymedesigner Arianne Phillips. Her kler hun opp Lady Gaga med plagg som perfekt uttrykker rollefigurens opprør. Sjelden har det amoralske sett så stilig ut.
Lee Quinzel (Lady Gaga) Foto: Warner
En ufarlig Joker
Filmen åpner med en litt uventet animasjonssnutt som er som snytt ut av 1940-tallets teatrale animasjonsklassikere hos Warner og fornyere som Tex Avery. Når Joker sprader på den røde løperen i forfilmen, minner han ikke så lite om ulven i Averys «Red Hot Riding Hood».
Det er en leken intro der Joker selv konstaterer at han begynner å få problemer med sin egen skygge. Men kanskje er denne snutten også ment som en disclaimer om at det som følger, ikke kan forstås som en samtidskommentar.
Med andre ord: Filmskaperne kan ikke stilles til ansvar for de mørke avkrokene av folkedypet Joker flørter med. Muligens har Phillips blitt litt mør etter all kritikken mot den forrige filmen. Men jeg tror ikke han skal bekymre seg. Det er en ufarlig Joker vi møter denne gangen.
