Amerikanske biker movies er en frynsete sjanger som fikk sitt gjennombrudd i mainstream-Amerika med «The Wild One» i 1953. I en tidlig scene i «The Bikeriders» ser vi Johnny (Tom Hardy) sitte foran TV-skjermen og studere Marlon Brandos ikoniske gjengleder.
Han vil starte sin egen bikerklubb, og Brando har nettopp gitt ham en aha-opplevelse.
Å vise fingeren
Bikerkulturens opprør handler ikke om ideologi, men om å vise fingeren, konkluderer Brandos rollefigur. Eller som han sier det når han blir spurt om hva han gjør opprør mot: «What have you got?»
Det er den amerikanske bikerkulturens første formative år vi her blir introdusert for – innen den ble overveldet av vold, dop og organisert kriminalitet.
Johnnys klubb The Vandals blir et kraftsenter for den fremvoksende kulturen i Chicago. Vi blir med streitingen Kathy (Jodie Comer) på hennes ferd inn i denne macho subkulturen gjennom sitt forhold til Johnnys klubbkompis Benny (Austin Butler).
Hun er skeptisk til klubben og mye av det den står for. Men hun faller hardt for den stilfulle og tause rebellen Benny.
Emblemet på jakkeryggen – motivet Benny (Austin Butler) er villig til å dø for. Foto: UIP
Ikoniske bilder
Det gjør også Johnny. Han ser på Benny som sin arvtager. Men ikke bare det: For ham er Benny selve legemliggjøringen av bikerkulturens outsiderposisjon.
I filmens første scene ser vi Benny havne i slåsskamp fordi noen krever at han skal ta av seg skinnjakken med klubbemblemet.
Dere må drepe meg først, er det kontante svaret. Og det gjør de nesten.
Men volden tar aldri overhånd i filmen. Dette er ikke «Sons of Anarchy». Vi blir kjent med en mer uskyldig fase av bikerkulturens fremvekst, innen den ble en del av organisert kriminalitet.
Filmskaper Jeff Nichols støtter seg delvis på de ikoniske bildene av fotograf Jeff Lyons, som fulgte denne kulturen fra midten av 1960-tallet.
Bildene gjengir effektivt frihetsfølelsen medlemmene søkte; hva som var attraksjonen for en ny generasjon som var luta lei 1950-tallets konforme Amerika. Nichols og hans fotograf Adam Stone makter å gjenskape noe av den spesielle atmosfæren fra Lyons' billedunivers. På den ene siden intimiteten i klubbkulturen, på den andre siden bevisstheten om hvordan de tok seg ut i full biker-mundur.
Kathy (Jodie Comer) studerer bikerkulturen på vegne av publikum, som en utenforstående som faller for Benny. Foto: UIP
Poseringer
Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor denne filmen har vært så forlokkende for Austin Butler og Tom Hardy. Her får de rikelig anledning til å dvele ved poseringene, slik Marlon Brando og James Dean var så kjente for.
I den nevnte scenen med Brando i «The Wild One» er det ikke bare rollefiguren til Hardy som studerer sitt idol. Det er åpenbart skuespilleren Hardy som speiler seg i et av sine stilistiske forbilder.
Om Hardy er et oppkomme av innadvendte uttrykk à la Brando, henter Butler inspirasjon fra James Deans mer opphøyde poseringer. Butler har ekstremt få replikker.
Men han har noe av den samme gåtefulle auraen som Dean dyrket inntil det nesten absurde. Det kan være en liten bevegelse, et blikk. Dessuten er han fortsatt i lekende poserende modus etter suksessen i «Elvis».
En ung smart kvinne som faller for den tause «umulige» rebellen, er jo en av filmens store klisjeer. Men Comer tilfører sin rolle nok selvinnsikt til at hun ser ironien og paradokset i sin kjærlighetshistorie.
I motsetning til kvinnerollen i «Goodfellas» – en film «The Bikeriders» på mange måter er influert av – mister hun aldri sin selvrespekt. Det redder denne filmen fra å bli en selvhøytidelig øvelse og imitasjon av 1950-tallets «method acting».
