Kinds of Kindness: Mestre i manipulering

Regissøren av kritiker- og publikumsfavoritten «Poor Things» er tilbake med en ny, eiendommelig film med Emma Stone i tre ulike roller.

«Kinds of Kindness» åpner med de suggererende rytmene fra Eurythmics' hit «Sweet Dreams». Vi hører Annie Lennox synge de foruroligende tekstlinjene: Some of them want to use you [ ...] some of them want to be abused. Popgruppen har selv avvist at teksten handler om seksuelle relasjoner som S&M, men i denne filmen dras tankene nettopp i den retningen.

«Kinds of Kindness» består av tre novellefilmer. De samme skuespillerne er med i alle tre delene, men handlingen er ny for hver gang. Resultatet er ujevnt. Spesielt den midterste delen føles uforløst.

I den midterste novellefilmen spiller Emma Stone en havforsker, Liz, som er savnet etter et forlis på jobb. Hennes ektemann, politikonstabelen Daniel (Jesse Plemons), er tynget av bunnløs sorg.

Under en middag med et vennepar spør han om de skal se på en video med Liz. Vennene avslår høflig, men da Daniel begynner å gråte, sier de ja av medlidenhet. Deretter setter de seg i sofaen og ser på en hjemmelaget video fra en gang de to parene hadde heftig gruppesex.

Den overrumplende scenen illustrerer både regissør Yorgos Lanthimos’ dragning mot svart humor, men også hvor langt Hollywood-stjerner som Emma Stone er villige til å strekke seg i hans særegne filmer.

For «Kinds of Kindness» er nemlig en streng europeisk kunstfilm pakket inn i Hollywood-glamour. Det er merkbart at regissøren har bakgrunn fra eksperimentelt teater. Handlingen er tidvis både absurd og overnaturlig, samtidig som den borer i evige filosofiske spørsmål som: Hva vil det si å ha fri vilje?

Temaet er spesielt tydelig i den første novellefilmen. Her spiller Jesse Plemons hovedrollen som Robert, en tilsynelatende vellykket forretningsmann. Snart får vi innblikk i den mørke sannheten. Roberts sjef, Raymond (Willem Dafoe), detaljstyrer livet hans. Da Robert blir bedt om å fingere en dødsulykke, får han samvittighetskvaler. Som i en klassisk novelle slutter filmen brått og med en tvist.

Novellefilmen foregår i et tydelig fiksjonalisert univers. Likevel er det ikke vanskelig å relatere den kvalmende fortellingen til virkelige hendelser som er minst like groteske og ubegripelige. Selv kan jeg ikke la være å tenke på den uhyggelige rettssaken fra England i vår. Der ble en nordmann dømt til livstid for å ha kastrert en rekke andre menn. Han forsvarte seg med at de ba om det.

Yorgos Lanthimos har vært Oscar-nominert fem ganger. Den greske 50-åringen fikk sitt internasjonale gjennombrudd med «Dogtooth» (2009). Manuset skrev han sammen med Efthimis Filippou, som også er medforfatter av årets film. Duoen har i tillegg samarbeidet om kritikerroste «The Lobster» (2015) og «The Killing of a Sacred Deer» (2017).

Filmene deres dirrer alltid av ubehag. Både mennesker og dyr blir påført smerte. Ofte skader karakterene seg selv med vilje i hemmelighet (som ved å brekke sin egen tå) for å vekke sympati hos andre.

I «Kinds of Kindness» hamrer Yorgos Lanthimos nok en gang inn at mennesker er fanget i sosiale relasjoner. Han viser at enkelte individer har vilje til å ta kontroll over andres liv og skape et usunt avhengighetsforhold. Den dominerende parten dikterer reglene som må følges til punkt og prikke. Spørsmålet er om de som underkaster seg, gjør det frivillig. Eller er de hjernevasket, som en dressert hund?

Jesse Plemons vant prisen for beste skuespiller i Cannes for sine tre roller i «Kinds of Kindness». Sammen med bunnsolide Emma Stone, Willem Dafoe og kometen Margaret Qualley tilfører han stjerneglansen som denne eksperimentelle filmen trenger for å nå et bredere publikum.

De som forventer en like tilgjengelig fortelling som i «Poor Things», vil trolig bli skuffet. Markedsføringen er også noe villedende. I en reklamesnutt for filmen på nett ser vi Emma Stone, i rollen som et fanatisk sektmedlem, danse heftig foran en bil. Absolutt en festlig scene i filmen, men egentlig ikke representativ for helheten.

På tross av at filmen leker med filosofiske spørsmål, mangler karakterene psykologisk dybde. Det er vanskelig å bli klok på dem eller glad i dem. De er som tomme skall som kan fylles med hva som helst i et kaldt univers hvor likeverdig kjærlighet ikke eksisterer.

Selv om det alltid er intellektuelt stimulerende å se Yorgos Lanthimos særpregede og velspilte filmer, blir «Kinds of Kindness» for overflatisk om temaer han allerede har laget glimrende filmer om.