Sesong tre av «Tehran» fikk sin etterlengtede premiere 9. januar. Da hadde sesongen vært utsatt på Apple TV siden den israelske premieren i 2024. Når sesongfinalen om jakten på et iransk atomprogram omsider ble sendt 27. februar, tok det under et døgn før Israel og USA lot bombene regne over Iran.
Snakk om timing, eller?
Med tanke på at serien har vært utsatt nettopp på grunn av det politiske og militære dramaet i regionen siden 7. oktober 2023, er det fort gjort å ta på seg sin fineste foliehatt. Er det slik at myndighetene vil at vi skal konspirere om hvordan popkultur også brukes i politikken?
Niv Sultan spiller Tamar, en Mossad-agent som er dypt undercover i Iran. Hun jakter på landets atomprogram. Foto: Nikos Katsaros/Apple TV+
Serieskaper uten berøringsangst, en mystisk våpeninspektør
Denne sesongen ble spilt inn i 2023, og den kommenterer slik sett ikke siste års drama. Den gjør likevel en helhjertet innsats for å melde seg på konfliktene, for å si det forsiktig. Berøringsangst er ikke noe den israelske serieskaperen Moshe Zonder har i verktøyskrinet.
Tamar Rabinyan er Mossad-agent plantet dypt inne i Iran. Gjennom to sesonger har hun spionert og konspirert. Folk har levd og elsket og blitt sprengt i fillebiter rundt henne.
Hovedmålet for den unge hackeren er å ufarliggjøre en iransk atomreaktor. Når vi er kommet til sesong tre, er Tamar ute i kulden hos de fleste, inkludert sine arbeidsgivere i Mossad. Hun kjører likevel hard jakt på atomprogrammet. En erfaren israelsk agent skjønner dette. The Owl tar ansvar. Han blir et bindeledd mellom Tamar og Mossad. Det trengs, for Iran nærmer seg fiks ferdig atombombe.
Med i miksen er også den internasjonale våpeninspektøren Eric Peterson. Sørafrikaneren er på offisielt oppdrag for IATA, men flekser fort agenda. Mystiske Peterson planter et skjult kamera dypt inne i Irans hemmeligste uraniumlager. For hvem?
På gateplan er det fremdeles intens stemning mellom Faraz Khamali, Revolusjonsgardens etterforsker, og kona Shila. Skal de flykte? Er han regimetro? Hvem lurer hvem?
Shila Ommi og Shaun Toub spiller Shila og Faraz Khamali i «Tehran». Han er etterforskningssjef for Revolusjonsgarden. Intensiteten dem mellom vokser til nye høyder i sesong 3. Foto: Apple TV+
En atombombe kan gå i luften
Helt siden første episode i åpningssesongen, har «Tehran» vannet thrillerfrøet. Hver scene er utstyrt med en tikkende klokke. Alle har en hemmelig plan, eller så er de potensielle ofre for andres hemmelige planer. Ofte har hovedpersonene dobbelt- og trippelspill på gang. Når man tror en sak er løst, dukker det opp en ny ladet pistol, en ny tikkende klokke, eller – som i sesong tre – en atombombe som kan gå i luften på et gitt tidspunkt.
Hugh Laurie spiller Eric Peterson i sesong 3 av «Tehran». Foto: Apple TV+
«Tehran»-bakmann Moshe Zonder har rendyrket spenningsgrepene. Han er en av skaperne bak «Fauda», som også fulgte disse tydelige seriedogmene. Seriene forankres i virkelig politikk og konflikt – som regionen har nok av – men kravet om vill spenning trumfer alltid kremtende innvendinger fra sidelinjen om troverdighet.
Filosofien er at om det går fort nok unna, drar lyden av tikkende bomber bort oppmerksomheten fra ønsket om sirlig realistisk politisk drama. Det er ikke så ulikt hvordan «Harry Hole» opererer. Om eksplosjonene er høye nok og karakterene store nok, blir det fort medrivende når seriens konstruksjon holder.
Litt Agent Tørr, litt James Bond, enormt med spenning
I tilfellet med «Tehran» blir det hvert fall slik. Spionspillet mellom våpeninspektør Peterson, strålende spilt av Hugh Laurie, Mossad-spion Tamar, etterforsker Faraz og Revolusjonsgarden på jobb, er som en veloljet motor rett fra fabrikken. Det finnes knapt pauser. Dermed blir også episodene korte og konsise, akkurat som «Fauda». Eller som en god influenser-reel hvor hver pustepause eller nøling er nådeløst klippet bort.
Når Tamar smugfilmer iranere som pakker ned en atombombe i en koffert, er vi egentlig ikke så langt unna NRKs Agent Tørrs harselerende, komiske åpningsscene. Når nedtellingen for eksplosjon tikker av gårde, er det vanskelig å ikke tenke på Wile E. Coyote eller James Bond på sitt mest tegneserieaktige.
«Tehran» klarer likevel å si noe interessant om dette dramatiske stedet den kommer fra. Mossad fremstilles på ingen måte som et glansbilde av perfekt etterretning. Det iranske ståstedet som kringsatt av fiender, får plass.
På et tidspunkt stopper serien faktisk opp og diskuterer nettopp dette: hvorfor forsøker vi å sprenge hverandre i fillebiter?
Handling og motivasjon males med brede strøk. «Tehran» er langt mer nyansert enn for eksempel «Ikke uten min datter», 80-tallsfilmen som skulle prege det folkelige amerikanske blikket på Iran gjennom flere tiår. Dette krydderet av kompleksitet kombinert med nådeløs fremdrift gjør «Tehran» like severdig som i tidligere sesonger.
