Dette er grensesprengende filmkunst

Da jeg så denne filmen første gangen på filmfestivalen i Cannes, duppet jeg av midtveis. Men jeg tror den kinesiske filmskaperen Bi Gan vil tilgi meg. Hans film følger drømmenes logikk og oppleves ofte som det, noe drømmeaktig. Dessuten gikk jeg lysvåken inn i hans drømmeverden da jeg så filmen for andre gang.

Hermed er du advart: Dette filmuniverset er uvant.

Selv om referansene som ofte dukker opp i kjølvannet av filmene hans, er kjente navn som David Lynch og Jean Cocteau, er det mer uttrykk for en vestlig hang til å ramme ham inn i noe vi kjenner. Bi Gan er noe så sjeldent som en kinesisk filmrebell som lager film med myndighetenes velsignelse. Filmen åpner bokstavelig talt med kinesiske filmmyndigheters bombastiske godkjentstempel. Hans opprør har så langt vært av formalistisk natur, ikke ideologisk.

Han er utvilsomt en av vår tids store originaler. Og han er krevende. Sannsynligvis altfor krevende for den som simpelthen ønsker å la seg passivt underholde. Men om du gir denne Cannes-vinneren en sjanse, begir du deg inn i et univers du neppe har sett før. Og der kan det ligge uante gevinster.

Filmen åpner med et brennende hull i et filmlerret. Vi kan se inn i noe som ligner en kinosal, men noe er snudd på hodet. Kinosalens publikum har ryggen til salens lerret og ser inn i vårt kamera. Og slik fortsetter denne avvikende verdenen.

Det viser seg at vi befinner oss i en fortelling der menneskene kan leve for evig bare de unngår å drømme. Om de gir etter for drømmene, fortæres de av flammer. Men én einstøing, et slags monster som kalles Fantasmer (Jackson Yee), har ikke gitt opp å drømme. Derfor kan han gjenoppstå i ulike inkarnasjoner gjennom ulike epoker av det forrige århundret – helt frem til filmens klimaks i 1999.

Vi møter ham først i en stumfilmverden på 1920-tallet, der han opptrer som en slags Nosferatu som politiet jakter på. Filmens klimaks er en speilscene som er stjålet fra Orson Welles' klassiker «The Lady from Shanghai» (1947). Dette er hardkokt film noir, men av den gåtefulle sorten. I neste kapittel introduseres vi for et mer klassisk og allegorisk drama, før vi igjen skifter stil og farger radikalt i de to siste kapitlene. Dette er slik jeg etter beste evne kan gjenfortelle handlingen. Men jeg famler litt i blinde, må jeg innrømme.

Jeg trodde en stund at jeg skulle få hjelp av en mystisk kvinne (Shu Qi) som opererer i kulissene av denne drømmeverdenen. Det kan virke som hun er en slags filmskaper eller trollkvinne bak forhenget. Men da hun implanterte en filmprojektor inne i kroppen på Fantasmer, hadde jeg gitt henne opp som veiviser. Den projektoren tror jeg at jeg så med mine egne øyne. Men jeg er sannelig ikke sikker.

For dette er en film der du må akseptere uvissheten og drømmebildenes vage hallusinasjoner. Bare da kan du sette pris på høydepunktene i Bi Gans filmkunst, som består av en rekke spektakulære tagninger og tablåer som kan ta pusten fra deg. Du er rett og slett nødt til å utstå en del ugjennomtrengelig tåke for å finne frem til det skinnende gullet.

Som i sine to foregående filmer gir Bi Gan oss én tagning som varer i en evighet – og jeg håpet for min del at den aldri skulle ta slutt. Den inntreffer mot slutten da et elskende par hopper på en lastebåt som synes å være på vei mot ... ja, gudene vet.

Å tolke Bi Gans filmer er et nesten meningsløst prosjekt. De må oppleves i all sin audiovisuelle fylde. Vi er dømt til å stole på vår egen evne til å respondere på det uventede, et sted mellom drømmenes logikk og det ubevisste. Det skaper både frustrasjon og ekstatiske øyeblikk. Prøv det gjerne. Men på eget ansvar.