Snork, vi skal til VM!

Når fotball-VM starter om få dager, vil Netflix-dokumentaren «Norges vei tilbake» allerede være glemt. For så snart de nervepirrende VM-matchene sparkes i gang, er det vel ingen som gidder å se 120 kjedelige minutter på Netflix om kamper som ikke lenger betyr noe. Norges praktfulle VM-kvalifisering er fjorårets nyhet.

Regissør Emil Trier (broren til Oscar-vinner Joachim Trier) og produksjonsselskapet Novemberfilm har fulgt landslagets vei mot VM. Emil Trier har tidligere laget noen gode dokumentarer, som «Stol på meg» (2021) om en svindeldømt nordmann. Trier later til å være best uten ball. For hvordan er det mulig å ha filmet landslaget så lenge – og få så lite nytt og spennende ut av disse superstjernene?

At materialet skulle ende opp på verdens største strømmetjeneste, var heller ikke avklart fra start. Så sent som i mars forhandlet Netflix med Novemberfilm om å sende serien, ifølge VG.

Hovedproblemet er fraværet av fortellergrep som gir serien spenst, spenning og særpreg. I kronologisk rekkefølge blir hver kamp i kvalifiseringen oppsummert. Det skjer på fantasiløst og skjematisk vis. Når Haaland scorer mot Italia, er det til og med lagt grafikk over TV-bildene sånn at man knapt ser ballen suse i nettet. Dette er målperler for svin.

Tror virkelig Trier at det holder å spille av scener i «slow motion» og legge på litt generisk musikk, for å fenge publikum? Rutinerte Johannes Ringen er riktignok kreditert som komponist, men lydbildet blir for monotont og intetsigende.

En tekstplakat opplyser at serien er laget «i samarbeid med Norges Fotballforbund». «Norges vei tilbake» er så søvndyssende at den til nød kunne fungert som et digitalt vedlegg til NFFs årsrapport etter kapittelet «Året med herrelandslaget». For publikum derimot, hadde det vært mye bedre om dette stoffet ble redigert ned til en ti minutter lang video.

Merkelig nok har filmteamet tilsynelatende ikke fått spesielt god tilgang til spillerne, på tross av samarbeidet med NFF. I stedet har de endt opp med lange sekvenser hvor de filmer perifere profiler som lagleder Are Hokstad og Bodø/Glimts Odin Bjørtuft, som ikke kom med i VM-troppen.

Kontrasten er slående til NRKs humørfylte serie «Vi skal til VM». Gjennom fem episoder følger vi komiker Morten Ramm og programleder Erik Solbakken mens de portretterer landslaget.

Programmet er laget etter samme mal som radarparets forrige sportsserie på NRK, «Drømmen om EM» (2024). Her kommer vi helt hjem i stuen til enkelte av spillerne.

Landslagets forsvarsspiller Kristoffer Ajer (28) og kona tar imot duoen på barselbesøk ti dager etter at de har fått sitt første barn. Med glød og tilstedeværelse snakker Ajer om datteren. Scenen gir oss et nært innblikk i hvem Ajer er som type. Her får vi også høre om hvordan familieforøkelsen påvirker jobben hans som proff i London-klubben Brentford og på landslaget.

Dette lune øyeblikket har mye større verdi enn å høre Ajers flinke, men kjedelige sitat i Netflix-serien: «Det å spille et mesterskap for Norge er det største man kan oppleve.»

NRK-serien fungerer som en oppladning til VM akkurat her og nå fordi den ikke dveler ved gammelt nytt som kvalifiseringen. I stedet får vi humørfylte intervjuer hvor spillerne får vist til dels ukjente sider ved seg selv. Selv Ståle Solbakken sier at han ikke visste at midtbanespiller Patrick Berg samler på Pokémon-kort.

Ramm og Solbakken lykkes med å kombinere en jovial og «køddete» tone med journalistisk dyder, hvor de også stiller de ubehagelige spørsmålene til spillerne.

Til sammenligning ble hele Netflix-dokumentaren for overfladisk og distansert. «Norges vei tilbake» er ikke verdt tiden din.