Når verden, som nå, snurrer i en ytterst uviss retning, bruker underholdningsindustrien å følge godt med. Vi får de filmene vi fortjener.
På sitt beste klarer skrekkfilmsjangeren å rense oss gjennom en slags umerkelig psykoanalyse. Det lar seg ikke nekte at det å se sin egen skrekkvisjon utspille seg på lerretet, sittende i en trygg stol, kan ha en viss helende funksjon, om enn forbigående.
Den amerikanske regissøren og manusforfatteren David Robert Mitchell, som for 12 år siden laget «It Follows», legger handlingen til i en forstad i Michigan i 1982. Han holder seg tett på estetikken i flere av Steven Spielbergs 80-tallsfilmer. Spesielt «E.T.» er en sentral referanse.
Her finnes det samme forstadsmiljøet, de duse fargene, BMX-syklene, samt hus, biler og mote. Også musikkbruken og fortellerstilen bygger opp om nostalgien. Mitchell kan sin Spielberg, og komponist Michael Giacchino leverer musikk som flere ganger ligger tett opptil verk som John Williams har laget for Spielberg. Det kler filmen.
Kosmisk hendelse
Vi møter, oppskriftsmessig, en familie hvor idyllen er i ferd med å sprekke. Mor (Anne Hathaway) og far (Ewan McGregor) går gjennom en vanskelig periode. Far har unnlatt å fortelle at han nylig ble oppsagt fra Chrysler, og mor skriver symptomatisk nok på en roman om å komme seg vekk.
Tenåringsbarna frykter med rette for familiens fremtid. Sønnen Brian (Christian Convery) kompenserer ved å knytte seg til hunden sin, og datteren Audrey (Maisy Stella) drømmer om å studere astronomi hos Carl Sagan på Cornell universitet.
Familien Pratt må finne sammen for å redde seg selv – og verden. Foto: Warner Bros. Discovery
Den igangsettende hendelsen, 12 minutter inn i filmen, er som slike hendelser ofte er i historier som dette, en «kosmisk hendelse», altså et totalt usannsynlig og nesten deilig skamløst påfunn. Her gjelder det rett og slett å være med på leken. Ok, greit, må man si til seg selv, noe kosmisk inntraff, og nå blir det idylliske forstadssamfunnet invadert av skapninger som har vært utdødd i mange titalls millioner år.
Aksepterer man dette premisset, blir filmen en fornøyelig berg- og dalbaneopplevelse. Den er stramt fortalt, spennende og intens, men har mye godt humør og tar seg tid til små avstikkere som bygger opp rundt at mor og far skal finne tilbake til hverandre.
Det idylliske forstadssamfunnet blir invadert av skapninger som har vært utdødd i mange titalls millioner år. Foto: Warner Bros. Discovery
Kaos
Filmen har ingenting av den emosjonelle kraften fra «E.T.», men til gjengjeld er den et godt bilde på kaoset som råder i USA. Det trygge er revet vekk. Alle må klare seg selv. Samholdet i familien er det som kan redde oss. Hørt det før? Javisst, men det er gøy likevel.
Mitchell leker seg med helterollen på en befriende måte. Far er ikke alltid den mest habile, og selv om sønnen går rundt med pil og bue, er det ikke sikkert han klarer brasene. Vi er blitt bortskjemt når det gjelder dinosaurer på film, men filmen varierer artsmangfoldet, og spesielt et av beistene er overraskende vellykket. I filmens beste sekvens tar det seg inn i huset, og det går tid før noen oppdager det. Mens spenningen er på topp får vi dessuten et glimt av en enhjulssykkel som henger på veggen. Det er et stort pluss i min bok.
«The End of Oak Street» leker seg med elementer fra skrekkfilm, men er samtidig nokså pen og ren. Dette er en soft koseskrekk som passer for hele familien, og kanskje aller mest for noen som har lyst til å holde hender i kinomørket, få seg en støkk eller to, men aller mest le og sitre litt.
Den kosmiske dumheten som det hele bygges på, gjør slutten blass, men i hvert fall lykkelig så det holder. Harmløs moro, med andre ord.
