Katastrofe-horror med Netflix-syndrom

Sist gang vi så Greta Lee på norske kinoer, var i «A House of Dynamite» (2025). Der var tittelen bokstavelig ment: I en verden med atomvåpen ligger vi alle og sover på en seng av eksplosiver. I denne nye «huset vårt går av hengslene»-filmen er det ikke klart hva som truer.

Ann (Lee) og hennes ektemann Jason (Wagner Moura) opplever en dag at de ikke kommer seg ut av huset. Regnvær har ført til at en mystisk hinne har satt seg mellom veggene. Familien sitter bom fast. De skjønner raskt at naboene opplever det samme, men det er umulig å kommunisere med omverdenen. Det trådløse nettet ligger nede. Dette siste er gjerne den første indikasjonen på at noe er grunnleggende galt i en moderne katastrofe- og horrorfilm. Og det er selvsagt til å le av.

Lenge veksler filmen mellom slike trivielle utfordringer i hverdagen og det farefulle som lurer på utsiden. Filmen bruker lang tid på å komme frem til det endelige oppgjøret med de kreftene som truer. Det tar halvannen time, faktisk, før noen av disse vesenene våger å vise seg.

På den tiden har vi stort sett fått se hvordan familien innretter seg i huset for å overleve. Det går noen dager, da de regner med at ting vil normalisere seg. Så går ukene og månedene, og håpet svinner. Etter noen år er innelivet blitt den nye normalen, og familien har innfunnet seg med sin skjebne.

Jeg trodde en stund at filmen bar på et budskap om klimakrisen. Vår vesle familie blir for eksempel nødt til å dyrke sin egen mat innendørs. De får dyrekjøpte erfaringer med noen av livets grunnleggende, eksistensielle spørsmål. Men det store hvorfor besvares aldri.

Det er riktignok noe med klimaet som truer. Det synes å komme fra havet, og det kommer stadig nærmere og vil muligens utslette alt som er menneskeskapt. Men så vil de kanskje ikke det likevel.

Regissør Louis Leterrier og manusforfatter Matthew Robinson vil ha i pose og sekk: De vil lage både en horror/katastrofefilm og et underholdende kammerspill om en familie under ekstremt press. Men de tar seg god tid.

Kanskje er også horror- og katastrofesjangeren nå innhentet av hva vi kan kalle Netflix-syndromet: Du skal kunne hoppe inn og ut av filmen uten at du går glipp av avgjørende hendelser. Med andre ord: du skal kunne se på filmen mens du har et øye på mobiltelefonen.

Men i tilfelle du kommer i skade for å se noen morsomme Tiktok-videoer isteden: ingen fare! Filmskaperne har nemlig lagt inn noen tilbakeblikk før siste akten av filmen, for å forsikre seg om at alle henger med.

Greta Lee og Wagner Moura er utmerkede skuespillere, også kjent for Oscar-nominerte og priste suksesser som «Past Lives» (2023) og «The Secret Agent» (2025). Her spiller de på helt andre strenger. Det handler ikke lenger om taktile følelser og politikk, men kun om å overleve i fysisk forstand. Det fikser de begge helt greit. Ja, det kan se ut som de nyter de mest humørfylte scenene.

Det ligger innbakt en historie her om en familiefar som opplever unntakstilstanden som befriende. Han har i årevis så vidt greid å klamre seg fast i en traurig middelklasse-tilværelse, men det holder på å rakne. Så inntreffer katastrofen – og han er fri!

Dessverre går ikke filmskapere noe videre i det sporet. Her skal alle med, nemlig. Hele familien trekker i lag under nedtellingen frem mot den avgjørende konfrontasjonen med de onde kreftene. Jeg antar at vannmonstrene er helt ok, som effekter – et sted mellom det moderne (Alien-filmene) og mer klassiske sjømonstre (Pirates of the Caribbean-filmene, f.eks.).

Leterrier er en stor fan av Spielberg og har lagt inn et overraskende lite E.T.-øyeblikk mot slutten. Jeg overlater til seerne å avgjøre hvor vellykket det er.