Det kan være fristende å søke trøst i naturen når du havner på kant med det sivile samfunnet. Men vær forsiktig med hva du ønsker deg – naturen er ingen reddende engel.
Den er likevel det eneste ekteparet Raynor (Gillian Anderson) og Moth (Jason Isaacs) kommer på som en midlertidig løsning da de mister gård og grunn.
Med kemneren praktisk talt på døren bestemmer de seg for å gå den 100 mil lange naturstien South West Coast Path langs kysten i sørvest England. De er i realiteten hjemløse. Men de kaster seg «ut på tur» i en desperat manøver for å unngå å ta den forferdelige erkjennelsen innover seg. Kanskje de kommer over noe på veien som kan hjelpe dem? Som for å gjøre turen enda mer strabasiøs er Moth utstyrt med en sjelden sykdom som gjør det krevende å gå.
Jeg må si jeg ikke hadde store forhåpninger på vegne av det utsatte paret og filmen da de satte i gang. Kysten av England er storslått og praktfull, og filmskaperne gjør sitt ytterste for å la den skinne. Men det er gjennom hovedrollene at noe må skje, det er de som skal skinne. Og en stund i starten kunne det se ut som dette dramaet ville drukne i for mye svulmende natur.
Skuespillerne fester grepet
Men det er da Anderson og Isaacs fester grepet. Det skjer gradvis, med små nyanser. Vi har ikke sett noen av dem i så smålåtne og innadvendte roller tidligere. Debuterende regissør Marianne Elliott gir oss god tid til å studere de værbitte ansiktene deres. Vi følger deres slitsomme vei langs stien, mens de forsøker å leve på 40 pund i uken og det naturen kan gi dem.
Å være fattig er en daglig ydmykelse så lenge man befinner seg sammen med andre mennesker. Men i samspill med naturen skjer det noe fundamentalt med ekteparet. For det første friskner Moth til da han slutter med medisinene sine. Ved å bevitne ektemannens gjenoppstandelse skjer det også noe med Raynor. De finner en ny frihet og lidenskap for hverandre. Paret var bare nødt til å gå dypt ned i kjelleren for å hente det frem igjen.
I en scene ser vi at de våkner brått opp idet tidevannet overrasker dem i teltet deres. Det som kunne blitt en scene om to amatører som drukner på tur, blir i stedet en triumferende scene der Moth gjenvinner sin fordums fysiske styrke.
Det er unektelig noe hollywoodsk ved dette «mirakelet». Men Anderson og Isaacs trumfer klisjeene med et troverdig og nyansert spill. De er som to perfekt avstemte årgangsinstrumenter som oppnår en helt spesiell klang. To skuespillere og fri natur – det er alt denne filmen kan by på. Men det er heller ikke så lite, viser det seg.
Virkeligheten trenger seg på
Det hører med til historien at dette dramaet er basert på en såkalt virkelig hendelse. Og en bestselgende bok, skrevet av Raynor Winn.
Vandringen fungerer ikke akkurat som terapi. Men noe transformerende inntreffer. Foto: Selmer
Jeg er glad for at jeg ikke var klar over denne forhistorien da jeg så filmen. For nettopp forbindelsen til virkeligheten har skapt mye støy rundt filmen og bokens troverdighet. Men dette behøver ikke være noe problem for filmen. Den påberoper seg ikke å gjengi virkeligheten. Den er et fiksjonsverk, en tolkning av boken, som lever sitt eget liv, ikke minst fordi skuespillerne tar eierskap på den. De fordyper fiksjonen og løsriver den enda mer fra virkeligheten.
Filmen er blitt sammenlignet med Ken Loach sine sosialt orienterte filmer. Men der tror jeg bakteppet med hjemløshet og rigide sosiale systemer spiller kritikerne et puss. Filmen er mer en inspirerende romanse enn en sosial kommentar.
En svakhet er at den er for lang med sine drøye to timer. Det er scener og rollefigurer som stjeler uforholdsmessig mye tid og er uten konsekvenser for fortellingen. Men for en magi Anderson og Isaacs skaper her.
