Radbrekker myten om Robin Hood

Det måtte jo komme. Slik mytene om den amerikanske Vesten er blitt snudd på hodet av nye generasjoner filmskapere, er turen nå kommet til en av de mest slitesterke keltiske mytene: balladen om Robin Hood.

Han var så visst ingen nobel tyv som stjal fra de rike og ga til de fattige. I hvert fall ikke om vi skal tro den amerikanske filmskaperen Michael Sarnoski.

Han fikk Nicolas Cage til å gjenoppstå som skuespiller i «Pig» (2021). Spørsmålet er om han kan gjøre det samme for Hugh Jackman, som har vært ute på en slags ørkenvandring som filmskuespiller de siste årene.

I rollen som en morderisk Robin Hood finner han tilbake til noe av energien og raseriet fra glansrollen i «Logan» (2017). Men det er en eldre og dypt deprimert keltisk antihelt vi møter. Robin lever i delvis skjul oppe i fjellene i det herrens år 1247. Han har forårsaket så mye elendighet opp gjennom årene at etterkommerne av de døde står i kø for å hevne seg.

Han har lite å leve for og drømmer bare om én ting, egentlig: å få møte en drapsmann som er en verdig nok motstander til at han kan dø i åpent lende. Det er da hans gamle partner in crime, Lille-John (Bill Skarsgård), inviterer ham med på et siste plyndringstokt. Kanskje kan han likevel få oppfylt sitt siste ønske på slagmarken?

Vi forbinder ofte middelalderen på film med ulastelige riddere og skinnende sverd. Her står slagene mellom skitne småbrukere med rustne knivblader. De går løs på hverandre med slagvåpen, never og fingre. Helst vil de komme overraskende på ofrene og brenne dem inne på gård og grunn. Om de da ikke ender opp med å rulle seg i dødskamp i gjørmete grisebinger.

Ja, så blodig er de første tre kvarterene av denne filmen at jeg ble bekymret for veien videre.

Heldigvis har Sarnoski, som selv har skrevet manus, en plan. Den går ut på å bringe Robin så nær dødens terskel at han kan fraktes til et kloster utenfor kysten for et selvransakende etterspill. Og da er det ingen vei utenom: Han må ta et oppgjør med fortiden.

Det er på denne øya filmens tone og atmosfære endrer seg radikalt. Her styrer den mystiske nonnen Brigid (Jodie Comer) etter mer humanistiske prinsipper, godt hjulpet av en plagsomt klok spedalsk mann (Murray Bartlett) som gir inntrykk av å kjenne Robin bedre enn de fleste. Robin er selvsagt mistenksom i starten.

Alle årene med morderisk plyndring gjør deg skeptisk overfor mennesker som vil deg vel. Men det gjør deg også mør. Spørsmålet er om Brigid forblir like forsonende når hun innser hvem han er.

Det er et mektig og fortettet visuelt univers Sarnovski her skaper rundt Jackman, som leverer sin mest kraftfulle rolleprestasjon på lenge. Han ligner en potent miks av Robert Plant på sitt mest keltiske og Gandalf på sitt mest dystre. På innsiden er det nesten like bekmørkt som i Clint Eastwoods «Nådeløse menn». Men så lysner det.

Noen vil kanskje forvente en romanse mellom Comer og Jackman, men dette er ikke en sånn film. Jackman er blitt moden og er ferdig med Hollywoods forfengelighetskultur. Vel, kanskje ikke helt. Det er scener her der han har forelsket seg litt for mye i rollens keltisk mørke hjerte. Han forsvinner litt i den mytiske tåkeheimen og blir uklar. Og det er mitt fremste ankepunkt mot rollen: Vi får aldri helt tak på hva som har drevet Robin i alle disse årene. Men det er nok til å holde på vår oppmerksomhet.

Dessuten har Sarnoski samlet så mange begavede fagfolk rundt seg, ikke minst sin faste fotograf Pat Scola. Hver gang filmen nærmer seg en tvilsom historietime om middelalderen, minner han oss på at dette er et atmosfærisk eventyr der vi som publikum kan la oss rive med.