«Urchin» er et rått og poetisk innblikk i Londons skyggesider

Du ser dem på nesten hvert gatehjørne i London. Mennesker som sover under skitne soveposer og tigger om småpenger i ruståke. Hvordan havnet de der?

Harris Dickinsons Cannes-vinner «Urchin» nekter å gi enkle svar. Filmen er en poetisk reise gjennom Londons utkant. Dickinson er kjent som skuespiller fra «Babygirl» og «Triangle of Sadness». Dette er hans regidebut.

Vi ser London gjennom Mikes øyne. Han er ung, hjemløs og trives best på vodkarus, eller kokain om han får tak i nok penger til luksus. Han er en del av en stygg statistikk. Tallet på hjemløse øker for hvert år i Storbritannia.

Når vi først treffer Mike, våkner han på et gatehjørne. En ung mann viser ham vennlighet, og som takk slår Mike ham ned og stjeler det han kan. Mike havner i fengsel, og filmen følger ham når han forsøker å endre livet i positiv retning. Han får jobb på et kjøkken og lytter til meditasjon, som forteller ham at han har kontrollen og sitter i førersetet.

Men har han egentlig det? Det er like mange forklaringer på hvorfor et menneske havner utenfor samfunnet, som det er skjebner. Økonomi, arbeidsledighet, mental helse, brexit og skakkjørt politikk er bare noen.

Ikke alle takler livets brutale slag like godt. Svaret finner vi muligens i musikkstykket som dukker opp med jevne mellomrom. Første gang vi hører det, ser vi en kvinne med langt hår spille fiolin i en park. Er kvinnen egentlig der, eller er hun et minne? Hun spiller Paganinis «24 Caprices». Ordet «caprice» beskriver en brå og uforklarlig endring i humør eller atferd. Kanskje ligger en nøkkel til Mikes psyke her.

Det er i disse sekvensene at «Urchin», som kan bety både gategutt og sjøpinnsvin, beveger seg bort fra sosialrealismen. Sjangerens mestre Ken Loach og Mike Leigh lurer i bakgrunnen, mens Andrea Arnolds («Fish Tank», 2009) råe stil også er en inspirasjon. Dickinson har beholdt Leighs empatiske tilnærming.

Midt i Mikes hvileløse vandring og søken etter noe trygt å holde fast ved, bryter Dickinson opp den grå hverdagen med hallusinatoriske, nesten drømmeaktige sekvenser. Kameraet fører oss ned i en mørk hule hvor lyset bare så vidt slipper inn. Bildet speiler Mikes kamp mot krefter han aldri helt får kontroll over.

Dickinson kan bli vel subtil i sin historieformidling. Mikes fortid ligger som et bakteppe, selv om du aldri får vite detaljene. Regissøren tegner et bilde av en ustabil sjel; styrken er at han unngår å gjøre ham til et offer. I stedet har han laget et komplekst portrett av en mann som er sin egen verste fiende. Han får frem nyanser og viser samtidig hvor viktig stabilitet og et trygt hjem er for sårbare mennesker.

Filmens aller sterkeste kort er Frank Dillane i rollen som Mike. Han mottok Un Certain Regard-prisen for beste skuespiller i Cannes i fjor. Det er meget fortjent. Det er lenge siden jeg har sett en så altoppslukende skuespillerprestasjon.

Dillane forsvinner inn i rollen. Han gir Mike en så intens, fysisk og følelsesmessig presis skildring at jeg fikk gåsehud. Han løfter denne lille filmen opp på toppnivå. Dillane gir oss et magnetisk, intenst, rått og sårt bilde av en mann fanget mellom håp og selvdestruksjon.