Blodet flyter i Westeros

Bekmørk fantasy, eller «grimdark», beskriver en verden uten helter, men full av nådeløse moralske gråsoner. «Game of Thrones», den mest sette HBO-serien gjennom tidene, inviterte seerne inn i et fantasyunivers preget av brutal vold, maktkamp og korrupsjon.

Bak det hele sto forfatteren George R.R. Martin. Han gjorde «grimdark» til allemannseie med bokserien «A Song of Ice and Fire». «Grimdark» er den rake motsetningen til BookToks romantasy, hvor romantikk, begjær og skjebnebestemt kjærlighet gjerne står i sentrum.

Martins drager er ville beist som spruter ild over slagmarken, der bloddråper farger den grå gjørmen rød.

«House of the Dragon» er satt i «Game of Thrones»-universet, men foregår rundt 200 år tidligere. Kort fortalt er moralen at krig er et sant helvete.

Er du en av dem som syntes det skjedde for lite i andre sesong, starter tredje med det brutale sjøslaget The Battle of the Gullet. Serieskaper Ryan Condal vet hva du vil ha. Første episode føles nærmest som én eneste lang actionsekvens hvor sverd møter varmt menneskekjøtt, og hvor blodet spruter i en brutal og imponerende velkoreografert skildring av krig.

Serien faller ikke i fellen med å glamorisere krig. Den viser bare råskapen i all sin bestialske gru.

I Martins slektsleksikon «Fire & Blood» omtales krigen som Dance of the Dragons. Det var en arvefølgekrig mellom Aegon II og hans halvsøster Rhaenyra om tronen etter Viserys I.

«House of the Dragon» utspiller seg som en shakespearsk tragedie over en krig ingen i bunn og grunn ønsker. Hat, maskespill, hovmod og blodhevn er stikkord i den evige kampen om jerntronen.

Targaryen-familien kjemper mot hverandre. Konflikten personifiseres av Rhaenyra Targaryen (Emma D’Arcy), som vil bli dronning, og Alicent Hightower (Olivia Cooke), den tidligere dronningen. Begge må leve med konsekvensene av sine valg.

Da jeg satt og så de fire første episodene vi kritikere fikk tilgang til, ønsket jeg at jeg aldri hadde lest George R.R. Martin. Selv om HBO sendte meg to A4-sider med en oppramsing av alt jeg ikke får lov til å avsløre, vil det ikke komme som en overraskelse at konflikten bare har tapere. Jeg merker dermed at jeg sliter med å leve meg inn i de mange skjebnene.

Det handler ikke om dårlig regi, effekter, fortellergrep eller skuespill. Det gnistrer av alt. Det er jeg som står i veien. Jeg vegrer meg for å leve meg for mye inn i tragedien for å beskytte meg selv mot det jeg vet kommer.

Hvis du ikke sliter med det samme som meg, byr tredje sesong opp til mektig dragedans. Sesongen er så full av intriger, spenning og brutal død at den vil tilfredsstille enhver som er sulten på et intenst drama fra krigens moralske gråsoner. Her er det ingen klare helter, men et stort rollegalleri fullt av karakterer med menneskelige feil og svakheter.

Et nytt bekjentskap er Lord Ormund Hightower, herlig spilt av James Norton. Med sin sterke aversjon mot lukt gir han sesongen et lite glimt av humor. Kanskje hadde ikke serien hatt vondt av litt mer letthet.

Nettopp fordi serien nekter å gi oss noen entydige helter, er «House of the Dragon» ikke alltid en enkel seeropplevelse. Den er krevende, men fascinerende. Serien er vel verdt å bruke tid på der den graver seg ned i maktens korrumperende kraft.

Den antyder at mennesker kanskje ikke bør besitte ildsprutende og ukontrollerbare våpen. Mens blod fra både mennesker og drager flyter i Westeros, er parallellen til vår egen tids dødelige våpen vanskelig å overse. «House of the Dragon» står støtt som en moralsk advarsel om krigens meningsløshet.