«In the Hand of Dante» er fascinerende og frustrerende

Den amerikanske billedkunstneren Julian Schnabel lager iblant film. De har ofte handlet om kunstneres kamp for tilværelsen og er mer konvensjonelle i formen enn kunstverkene hans. Men han er ikke lett å kategorisere.

I hans forrige, «At Eternitys Gate», var det først og fremst følelsene Vincent van Goghs malerier fremkaller han ville gjenskape. Det ble et sjeldent vellykket og annerledes biografisk drama. I hans nye film forsøker han også å gi det biografiske dramaet en ny vri. Gjennom to parallelle historiske løp følger vi jakten på Dante Alighieris håndskrevne manuskript til «Den guddommelige komedie».

Oscar Isaac spiller en etablert forfatter, Nick, som er løselig basert på den virkelige forfatteren Nick Tosches (som skrev boken som filmen er basert på). Han er en type litterær antihelt som henger med kriminelle og hater forlagsverdenen. Han vil heller bli torturert enn å utsettes for redaktørenes røde penn, sier han i en scene som foregriper filmens voldelige klimaks.

I stedet for å skrive lar han seg lokke inn i en plan om å stjele det nevnte manuskriptet av Alighieri. Som medsammensvorne har han to eksentriske gangstere spilt av John Malkovich og Gerard Butler. De står for planleggingen og drapene, mens Nick får jobben med å autentisere manuskriptet. Samtidig har han egne planer med manuskriptet.

Nick er nemlig en slags reinkarnasjon av Dante, viser det seg. Isaac spiller både rollen som Nick og rollen som Dante i de historiske tilbakeblikkene på 1300-tallet.

Her får vi servert den kjente historien om hvordan forfatteren forelsker seg i Beatrice, men gifter seg med kvinnen han ikke elsker, Gemma. Som en ytterligere komplikasjon er det Gal Gadot som spiller begge disse kvinneskikkelsene. Men ikke bare det: Hun sniker seg inn som Nicks nye assistent. Hva alle disse doble identitetene skal være godt for, er jeg fortsatt usikker på. Det bidrar i det minste til å gi inntrykk av en sammenvevd historie.

Mesteparten av handlingen utspiller seg i 2001, i et svart-hvitt foto som for så vidt kler den mørke tragikomiske tonen i det kriminelle miljøet. Problemet er at de historiske innslagene tilhører en helt annen film. Ikke bare fordi de er i vakre farger fra Firenze, men fordi Dantes poetiske fabuleringer ikke har noe livaktig drama å støtte seg på.

Med seg som tåkefyrste har Dante rabbineren Isaiah, spilt av Martin Scorsese, som lirer av seg visdomsord som «araberen er den nye jøden». Dette siste er et av de mest kjente utsagnene fra Tosches bok fra 2002 – og de traff en rå nerve den gangen, etter 9/11. Men i 1300-tallets Firenze er det kanskje ment å være profetisk?

Schnabel vil kanskje si seg tilfreds med at filmen utløser alle disse spørsmålene. Han er åpenbart ikke interessert i klarhet i noen konvensjonell forstand. Men en film som varer i 153 minutter er avhengig av et visst driv og tempo. Den kan ikke stoppe opp hver gang vi som publikum ikke henger med.

Kanskje er det mulig å anstrenge seg mer enn jeg gjorde, for å åpne seg for den visuelle opplevelsen – omtrent slik Schnabel selv åpnet seg for følelsen av van Goghs kunst i «At Eternitys Gate». Heldigvis ser det lenge ut som Isaac vet hva han gjør, selv om rollen som Dante ikke har noen retning.

Scenene fra vår egen tid kunne alene ha utgjort en ganske stilig krimthriller i grenselandet mellom kunst og krim. Jeg nøt hvert minutt med både Butler og Malkovich, bortsett fra under de mest voldelige innslagene. Filmen mister mye driv idet de begge forsvinner ut, men her er det kunsten som vinner, ikke forbryterne. Det er imidlertid høyst uklart hvordan det skjer.