«Du må lytte til din natur», sier en ung jente og gir oss en dose livsvisdom i filmens åpning.
Hva om din sanne natur tilsier at du hater barnet ditt? Hva om du vil ha et glass gin i stedet for vann? Hva om du ønsker deg barn så mye at du er villig til å leke surrogatpappa?
Familien vi er født inn i, preger oss. Matthias Glasners «Sterben» er en mørk familiekrønike hvor både den ene og den andres natur er på ville veier.
Døden ruver
«Sterben» føyer seg inn i en lang filmtradisjon som skildrer dysfunksjonelle familier. Fra Ingmar Bergmans dystre visjoner via Wes Andersons «The Royal Tenenbaums» til fargeklatten «Everything Everywhere All at Once» kommer de i ulike varianter.
Sterben betyr for øvrig å dø på tysk. I filmen er det også navnet på verket dirigenten Tom (Lars Eidinger) sliter med å få dreisen på. Døden er en ruvende skygge i Glasners løst strukturerte, tre timer lange epos.
Tom (Lars Eidinger) er dirigent og sliter egentlig med livet generelt. Foto: Selmer Media
Døden er den endelige adskillelsen. Den endret alt. Filmen starter med at demenssykdommen til Toms far (Hans-Uwe Bauer) blir verre. Moren (Corinna Harfouch), som også er alvorlig syk, makter ikke mer. Sekvensen er mørk og smertefull og sendte tankene mine i retning Michael Hanekes «Amour».
«Du var en ulykke»
Samtalen mellom mor og sønn etter skogsbegravelsen, som Tom ikke rakk fordi elbilen gikk tom for strøm, er noe av det mest intense jeg har sett på lang tid.
Glasner gjør ingen filmatiske krumspring. Det er filmet i medium avstand ved et bord, og det kryssklippes mellom mor og sønn. Glasners dialog bringes sitrende til live av to eminente skuespillere som kan kunsten å ikke overspille. Filmen mottok pris for beste manus under filmfestivalen i Berlin.
Opp kommer grums, undertrykte følelser og en mor som innrømmer at hun aldri har likt sønnen. «Du var en ulykke. Du var ikke et ønsket barn.» Tom finner pussig nok en slags forløsning i denne selsomme seansen.
Scenen mellom mor (Corinna Harfouch) og sønn (Lars Eidinger) etter farens begravelse er nesten verdt hele filmen. Foto: Selmer Media
Skal vi late som at vi er normale en liten stund? Ronald Zehrfeld, Lilith Stangenberg, Lars Eidinger og Anna Bederke Foto: Selmer Media
Komponisten Bernard (Robert Gwisdek) står bak verket. Foto: Selmer Media
Det er skrevet en del om barn som snur ryggen til foreldrene i voksen alder. Det er ikke enestående, men det er en del av tidsånden at vi i dag snakker åpent om det. Familierelasjoner kan gi dype traumer, og Glasner makter på både komisk og tragisk vis å skildre dette. I samme slengen berører han viktige temaer som ufrivillig barnløshet, alkoholisme, alternative familiebånd, ensomhet og selvmord.
Rørende, morsom og trist
Det tar en og en halv time før vi treffer familiens svarte får. Datteren Ellen (Lilith Stangenberg) er en alkoholisert tannlegeassistent. Hun har en fabelaktig sangstemme og en hang til destruktive relasjoner.
Det tar for lang tid før Glasner introduserer henne. Dermed er det Ellens historie, som kanskje er den mest sørgelige, som berørte meg minst. De andre flyter sømløst inn i hverandre, men hun står på utsiden. Dette kan selvsagt være Glasners mening.
Selv om filmen er tre timer lang og kunne fungert godt som en serie, gikk tiden kjapt. Regissøren velter seg aldri i følelser. Filmens minimalistiske stil og Jakub Bejnarowicz' sobre kamerauttrykk gjør at historien likevel blir rørende.
I Glasners hender er døden også forbausende morsom. Han får oss til å trekke på smilebåndet i de mørkeste situasjoner. Dermed blir ikke tristessen som gjennomsyrer filmen, så vanskelig å forholde seg til for deg som publikum.
