«Todd og Super-Stella» gir et uvanlig innblikk i barns helt vanlige hverdag

Få forhold kan være like intenst fylt av kjærlighet og sjalusi som søskenforhold. Det er ikke tilfeldig at fortellingen om brødrene Kain og Abel er en av de første i Bibelen. Så voldelig opplever heldigvis de færreste at søsken er. Men alle som er oppvokst med en bror eller søster, husker rivaliseringen fra barndommen.

I dokumentaren «Todd og Super-Stella» står nettopp dynamikken i søskenforhold i fokus. Todd er to år eldre enn Stella, og moren og regissøren, Mari Monrad Vistven, har filmet dem i fem år gjennom stort og smått.

Vi starter med en klassisk norsk sommerscene: To barn sjekker om de tør å hoppe i havet. Stella gjør det ikke, og som så mange småsøsken reagerer hun med sinne og frustrasjon over at hun ikke makter det storebroren klarer.

Filmen byr ikke på noe narrativ. Vi følger bare barna i ulike situasjoner, der første skoledag er de største og mest emosjonelle scenene.

Raskt går tankene mine til regissør Richard Linklaters «Boyhood» (2014). Det var riktignok en dramafilm, men siden Linklater fulgte skuespillerne i 12 år, har den også dokumentariske kvaliteter. Begge filmene dveler ved det å være barn snarere enn å lage spennende handling.

I starten syntes jeg «Todd og Super-Stella» var vanskelig å plassere og relatere meg til. Hvorfor skulle disse to ungenes helt hverdagslige krangler og gleder engasjere meg? Men i likhet med barna vokste også filmen på meg etter hvert, særlig grunnet barnas sterke tilstedeværelse.

Å benytte egne barn som uinformerte skuespillere medfører etiske problemstillinger. Barna filmes i sine trygge miljøer hvor de er seg selv, men så skal det vises til tusenvis av ukjente mennesker. En femåring kan aldri samtykke til det på noe informert vis. Jeg synes filmskaperne tar dette på alvor.

Vi kommer veldig tett på barna, men ikke for tett. Vi får ikke vite masse om dem. De er der mer som arketypiske barn. Dette står i kontrast til influenseres bruk av egne barn i kommersielt øyemed. De deler langt mer og problematiske ting enn denne filmen. Utlevering av barn i sosiale mediers tid er en veldig viktig debatt, som jeg mener vi bør diskutere mye mer. Men da blir det ikke riktig å rette skytset mot en film som «Todd og Super-Stella» først.

Filmen fungerer best når barna er mest seg selv: når de blir frustrerte over å ikke klare ting, når de krangler, og når de sier rare ord og setninger. Da gir den rom for refleksjon over hva det er å være barn, og hvordan man selv opplevde det.

Men for å ha en slags fortellerstemme sier barna også mye som er opplest fra manus. Her blir de ofte veslevoksne, og de halvfilosofiske betraktningene virker kleine: «Jeg er glad jeg ikke sluttet å lære meg ting da jeg var tre år.» Grepet går på tvers av det ellers umiddelbare og naturlige i filmen, som fungerer mye bedre.

Et annet grep som bryter med det dokumentariske, er bruken av animasjon. Animatørene Kajsa Næss og Inga Sætre har tegnet inn fantasivesener og tekst. Tegningene gjør filmen mer appellerende for barn. Unge vil raskt kunne kjede seg når de møter en film uten spenningskurve.

Samtidig er barn noe av det mest selvopptatte som finnes. Her får de en mulighet til å se seg selv gjennom helt vanlige barn. Slik vil filmen kunne fungere som en god samtaleåpner om vanskelige temaer som angst, sinne og sjalusi.

Regissør Vistven fremhever i pressemeldingen at filmen viser baksiden av glansbildet som familie. Jeg synes derimot den viser mye glansbilde. Dette er en ressurssterk middelklassefamilie på sitt norskeste: ski, hytte, høytlesing – og ingen skjermer så langt øyet kan se. Samtidig gjør fraværet av større intriger at noe av det universelle med søskenforhold og barndom trer klart frem i lyset – og inspirerer til videre samtaler.