Novembergrøss: Filmene og seriene som skremmer vettet av oss nå.

Du skal ikke tulle for mye med Marvels superheltunivers før fansen lager bråk. Diskusjon er det også blitt i tilknytning til hekseserien «Agatha All Along». Serien har noen scener du aldri har sett i dette universet før.

Det hele starter i beste true crime-stil med Agnes som en livstrøtt detektiv. Det tar selvsagt ikke lang tid før hun husker at hun egentlig er heks. Problemet er at hun er strippet for alle de mørke og deilige kreftene. Serien handler enkelt og greit om veien til Bloksberg. Dette er en mørk, kostelig og herlig komedie som passer perfekt i høst og vintermørket.

Har du savnet «Charmed» og «Chilling Adventures of Sabrina»? Da er «Agatha All Along» den magiske trylledrikken du trenger nå.

Heavy metal, satanisme og Bruce Campbell. Hva kan gå galt? Ikke så veldig mye, viser det seg i denne morsomme skrekkserien. Vi skal til 80-tallet, og en gjeng nerdete ungdommer lurer på hvordan de skal skape blest om metalbandet sitt. Så forsvinner skolens mest populære gutt. Mystiske ting skjer, og vår gjeng starter ved et ulykkestilfelle en satanistisk kult. Før vi vet ordet av det er det vill panikk.

Serien er high school-drama, litt 80-talls nostalgi og en solid dose satanistisk-panikk. Å få kulthelten Campbell i rollen som den sindige politisjefen er et sjakktrekk. Like så er Julie Bowen fra «En moderne familie» i rollen som moren som begynner å oppleve mystiske ting. I tillegg får du et mørkt soundtrack, og titlene på episodene er hentet fra kjente låter.

Omdiskutert, sensurert og misforstått. I år fyller en av tidenes mest omtalte skrekkfilmer 50 år. I den sammenheng er filmen relansert på kino.

Da den kom, ble den totalforbudt i mange land – blant annet Norge. Filmen spiller på vår grunnleggende frykt for ting som er utenfor vår kontroll. Hooper plasserer sine karakterer i en ekstremt sårbar, voldelig, uforutsigbar og skremmende situasjon. Den snikende uhyggen og galskapen som lurer i mørket, gjør filmen om de fem ungdommene som strander i Texas, så effektiv.

Det er laget mange nyinnspillinger av filmen, men se originalen. Ingenting kan måle seg med den.

Fra «The Innocents» (1961) via «The Exorcist» (1971) til «The Omen» (1976): Det onde barnet er en gjenganger i klassisk horrorfilm. Emma Bertrán og Alba Gil bruker enkle virkemidler og makter å tilføre noen nye elementer til det som lett blir klisjéfylt.

Olga er nyskilt. Sammen med datteren Vera prøver hun å finne seg til rette i sitt nye hjem. Plutselig begynner lampene å blinke. Vera begynner å oppføre seg snodig. Fargespillet veksler mellom varme jordtoner og iskaldt blått og danner en stemningsfull ramme rundt en mystisk historie. Irene Azuela, som spiller moren, er intens og holder på oppmerksomheten i en stramt fortalt og til tider nifs historie fra Mexico.

En ung jente forsvinner. Et klassisk scenario for en thriller. Caddo Lake er en innsjø og sumpland på grensen mellom Texas og Louisiana. Her skjer det mystiske ting.

Logan George og Celine Helds film beveger seg mer over i naturmystikken enn ren horror. Natur er nøkkelen i historien, som tar noen merkverdige vrier underveis. Oppbyggingen skjer sakte, og uhyggen er krypende urovekkende i kombinasjon med ett sterkt familiedrama.

Disney+

Regi: Justin Harding

Med: Matty Cardarople, Peyton Elizabeth Lee, KiraCorey Fogelmanis

Monsterfilmer er en helt egen undersjanger av skrekkfilmen. Disse inneholder tull og tøys med mye blod. Vi snakker om filmer litt i stil med «Attack of the Killer Tomatoes!».

Denne gangen er det morderiske gresskar – selvsagt! Du aner ikke hvor sint et av dem blir når du kutter dem opp. Gresskar-hevnen blir svært blodig. Harding kan sin sjanger, så resultatet er ganske festlig om du liker denne typen filmer. Selv om dette er en lavbudsjettfilm, er effektene festlige og gode.

Jardins film er en morsom vri på kroppsbytte-sjangeren. Temaet er en velbrukt klassiker fra «Big» via «Face/Off» til «Freaky Friday».

En gammel vennegjeng møtes igjen. En av dem eier en bisarr kroppsbytte-maskin. Vi lever i et samfunn hvor ingenting er privat. Vi sitter alle og titter inn på andres liv, mens misnøyen med eget liv vokser. Hva med å bare bytte kropp?

Ideen er god, men jeg må innrømme at historien er litt kaotisk. Her må du følge nøye med på hvem som til enhver tid befinner seg i hvilken kropp.

Hva får du om du blander folk-horror med britisk småbykrim? Jo, du kan ende opp med denne snodige britiske miniserien. I den oppdiktede byen Chadder Vale forsvinner folk uten spor, noe mystisk skjer ute i skogen, og en morder vender hjem. Midt i det hele står detektiv Riya Ajunwa (Wunmi Mosaku). Riya har større ambisjoner enn å etterforske forsvinnende søppelbøtter, men hvorfor forsvinner de egentlig?

Jeg ville like «Passenger». Jeg elsker jo «Twin Peaks»-inspirert mystikk og britisk krim. Serien starter bra. Den har en krypende, mystisk og småskummel atmosfære. Dessverre rakner det underveis. Fortellingen blir kaotisk og rotete til tross for Wunmi Mosakus hederlige innsats.

Et skummelt hus og fem søsken. De takler traumene fra tiden de bodde i Hill House helt forskjellig.

Ikke se denne alene en mørk høstkveld. Det er ikke fordi den har mange bø-effekter som får deg til å skvette – selv om de også finnes – men fordi blandingen av det overnaturlige og den psykologiske skrekken er potent og rystende.

Mike Flanagan har markert seg som en av vår tids store horrorfortellere. I denne serien tømmer han ut alt han vil si om tro, tvil, kirke og religion. Resultatet er en historie et sted mellom bygdedrama, okkult thriller og vill fantasy.

Serien hviler ikke på action eller skrekk. Dens styrke ligger i de stille, mystiske sekvensene hvor tro og tvil får boltre seg mens vi venter på at Satan og/eller Gud skal åpenbare seg.

Serien, som hadde premiere i 1997, har i dag velfortjent kultstatus. Historien om Buffy som oppdager at hun er en vampyrdreper, har alt: skrekk, humor, drama, romantikk, spenning og tragedie. I løpet av seriens syv sesonger utvikler den seg fra å være lett horrorkomedie på high school til å bli en fortelling om sorg, tap og mørk seksualitet.

Og så får du selvsagt vampyrer, demoner og alskens uhyrligheter. Selv om «Stranger Things» dyrker 80-tallsnostalgien for fullt, lener den seg også på arven fra «Buffy». Kjenner du ikke Buffy, er det på tide med et treff.

Det er noen ordentlig ekle scener i «Eksorsisten», som hadde premiere i 1973. Grønn galle og hodesurring er bare noen av scenene som fikk publikum til å gispe. Men det er ikke grunnen til at filmen er like skremmende i dag som da den kom.

Det er få filmer som har en så gjennomsyret følelse av krypende uhygge. Historien om den unge jenta som tilsynelatende er besatt av onde krefter, er like sjokkerende og grusom i 2024. Ondskapen ligger alltid på lur, og den vinner alltid.

Dette er en av de bedre filmatiseringene av en roman av Stephen King. Et øde hotell, en liten gutt som ser syner, en far som klikker, overnaturlig mystikk og ordentlig skumle spøkelser.

«The Shining» er elegant og godt fortalt, spennende og nifs.

Fremmed, annerledes og mystisk. Regissør Hideo Nakata startet nærmest en ny skrekkfilmbølge fra Japan med Ringu-filmene. Filmene hans fokuserer like mye på de psykologiske aspektene som på bråkete skremselseffekter. Det er vel så effektivt.

En journalist får høre om en mystisk videokassett. Ser du den, er du så godt som død ...

Dette er ikke en film for deg med svake nerver. Italienske Dario Argento er den mest visuelle historiefortelleren innen skrekkfilmen. Bruken av farger, arkitektur, referanser til litteratur, malerkunst, skulptur og musikk gir filmene en dybde skrekkfilmen sjelden innehar. Til sammen gir dette filmene hans en drømmende og marerittaktig kvalitet. Og den er rå, brutal og blodig.

En nyinnspilling med Chloë Grace Moretz og Tilda Swinton kom i 2018, men se originalen først.