Sterk gjennombruddsrolle

Mange husker Mona Hoels gjennombruddsfilm, «Når nettene blir lange», som var den eneste norske dogmefilmen. Ikke mange har fått med seg at Hoel har fortsatt å lage film, men stort sett på siden av det norske tilskuddssystemet. Om ikke det etablerte Film-Norge har sett verdien av å støtte hennes fortellinger, har hun selv banet seg vei som uavhengig filmskaper.

«Natt» er kulminasjonen av denne alenegangen. Filmen er et effektivt og lavt budsjettert drama om vold i nære relasjoner. Det ville sannsynligvis ikke fungert like godt som råflott drama med stort budsjett og kjente skuespillere. Men med ukjente Guri Glans i hovedrolle er dette blitt en overbevisende skildring av en ressurssterk og traumatisert kvinne som blir stilt overfor et umulig valg.

Med sterke nærbilder og en nedstrippet stil som ikke tar noe av oppmerksomheten fra Glans, har Mona Hoel laget en av sine beste filmer. Det er noe så sjelden som en film med en tydelig sosial agenda som likevel ikke oppleves som påtvungent misjonerende.

En nyansering av voldelige overgripere er filmen ikke. Den handler ikke om dem. Dette er historien til et voldsoffer som langsomt må erkjenne at hun er nettopp det. Det som utløser erkjennelsen, er kanskje det mest melodramatiske av alle knep filmskapere har til rådighet: en dødelig kreftsykdom.

Emma har bare noen måneder igjen å leve. Hun må få ryddet opp i livet sitt. Den fremste oppgaven blir å overtale den farlige eksmannen Falk (Jørgen Langhelle) til å skrive under på skilsmissepapirene. Bare da kan hun overlate sine to små døtre til en verge. Falk nekter å underskrive.

Det er da handlingen tar en utrolig, ja, nesten usannsynlig vending. En høygravid kvinne er på flukt fra sin voldelige mann. Som lege blir Emma bedt om å hjelpe. Og det er da hun møter seg selv i døren.

Dette kunne ha endt opp som et spekulativt melodrama om det kun var konstruert for maksimal dramatisk effekt. Men Hoel og fotograf Anders Hoft velger sine bilder med omhu.

Vi ser aldri noen voldelige overgrep, men får dem gjenfortalt og kan fornemme dem. De dukker også opp som mørke skyer og stormfulle bølger når Emma reiser med båt nær Hammerfest, eller gjennom de håndholdte opptakene fra en mørk skogsbilvei.

Jørgen Langhelles utseende gjør ham naturlig truende. Rollen ville kanskje vært mer interessant om den var mindre fysisk intimiderende. Det gjør at Hoel slipper å vise volden, men vi tviler ikke et sekund på at eksmannen er kapabel til det.

Filmen har en sterk begynnelse og slutt. Utfordringen er midtpartiet der Emmas anmeldelse av Falk etterforskes og behandles i rettssystemet.

Hoel har helt bevisst tonet ned dramatikken i rettslokalet. Det åpner for en annen og skandinavisk opplevelse av en rettssal, i kontrast til den vi alle kjenner fra film – den amerikanske. Faren er at det kan bli vel mekanisk og traust. Men så lenge Glans er vårt emosjonelle anker, bidrar de kjølige og formelle omgivelsene til å forsterke hennes utsatthet.

Kamera er på Glans gjennom hele filmen, nærmest ubønnhørlig. Men hun har en ro og et nyansert uttrykksregister som bærer fortellingen godt, selv når filmen tar en oppsiktsvekkende vending. Glans får oss til å tro på hovedpersonen. Hun er der for oss – også når filmens små skjønnhetsfeil kommer til syne. Dette er en gjennombruddsrolle som burde løfte henne for alvor frem i norsk film.

Filmen ble også Jørgen Langhelles siste rolle før han døde. Han spilte ofte konfliktfylte menn på utsiden av mønstersamfunnet. Det er en kvalitet som vil bli savnet i norsk film.