Ufullstendig storhet fra Kevin Costner

Kevin Costners «Danser med Ulver» var en av nittitallets store kinosuksesser her hjemme. Med sin ferske og populære hovedrolle i serien «Yellowstone», ønsker Costner på nytt å overføre suksessen til kinoformatet.

«Horizon» er den første av tre planlagte kinofilmer om de europeiske nybyggernes erobring av den amerikanske vesten. Handlingen utspiller seg i den perioden de aller fleste westernfilmer finner sted, på 1860-tallet. Vi følger ukuelige nybyggere som søker seg vestover til en bedre fremtid, uavhengig av vær, borgerkrig og fiendtlige urinnvånere.

Særlig den siste trusselen får bred plass i filmen. Når du setter opp leiren din i en av apachenes gjennomfartsårer, ber du om trøbbel.

I starten blir de fleste av nybyggerne drept. Men de fortsetter å strømme til, overbevist av en reklame for byen Horizon som visstnok skal befinne seg ute i ørkenen. De blir etter hvert så mange at den amerikanske indianeren til slutt må vike.

Det er i hvert fall slik den amerikanske hærens lokale befalhavende ser for seg hva som kommer til å skje. I en av filmens lange forklarende enetaler, gir han sin og Costners visjon for det nye Amerika. Det er etterpåklokt og altfor innsiktsfullt, slik det blir når vi fra før vet utfallet.

Jeg har ennå ikke introdusert filmens hovedperson, Hayes Ellison, spilt av Costner selv. Han dukker nemlig ikke opp før etter en time.

Costners spillestil kan virke knapp og beskjeden, men kamera etterlater ingen tvil om hvem som er helten i nærbildet av ham (som minner om det ikoniske første nærbildet av John Wayne i «Stagecoach»). Frem til da har to parallelle historier med kvinnene Frances (Sienna Miller) og Lucy (Jena Malone) vært våre nødankere i et inferno av vold og overgrep.

Frances overlever så vidt apachenes utslettelse av hennes familie. Lucy er på flukt fra egen voldelig familie med et lite barn under armen. Det er sporene fra sistnevnte Costners rollefigur krysser da han stopper ved en gullgraver-landsby i Montana, men det er en annen kvinne han rømmer videre sammen med.

På denne måten gjør Costner det krevende å orientere seg i dette kronglete landskapet. Vi har ingen å feste oss ved, bortsett fra det majestetiske landskapet som er en rollefigur i seg selv. Det er også enda en parallell historie om nybyggere på vei langs Santa Fe-ruten. Den ledes av Luke Wilson som må stramme opp et naivt engelsk nybyggerpar som ikke forstår hva de har begitt seg ut på.

Det forsto heller ikke jeg etter et par timer av denne tre timer lange filmen.

Det er likevel andre kvaliteter å sette pris på, om du makter å legge uklarhetene til side. Costner er ingen skuespiller som fusker i regifaget – han er en utmerket filmskaper. Han vet å utnytte det store lerretet og støtter seg på den klassiske panoramiske westernfilmen. Mange av scenene er som hentet fra John Fords «The Searchers» og de majestetiske landskapene i Monument Valley. Det er et befriende syn for westernkjennere.

Skuespillerne er ofte eksemplariske. Dessverre er Costners syn på apachene bare litt mer avansert enn de var i Fords filmer på 1950-tallet. De fremstilles ikke som noe mer morderiske enn de hvite nybyggerne. Men de forblir gåtefulle skikkelser hvis tid er over.

Bare én gang får de anledning til å formulere sin visjon av Amerika, men det skusles bort av den samme etterpåklokskapen som preget talen til hærens befalhavende. Og da er vi ved Costners svakhet som filmskaper: Manus. Når du lar personer fra 1860-tallet forklare tiden de lever i med for mye innsikt, lyder det kunstig. Da er de ikke lenger rollefigurer av kjøtt og blod.

Noe av problemet med filmen er at den inngår i noe mye større. Det slås ikke minst fast i avslutningen, men det er bare Costner som ser det store bildet. Det er ikke umulig at filmen en dag vil komme mer til sin rett når de to andre filmene i serien også er vist.

Foreløpig må vi nøye oss med denne første, og det er ikke nok alene.