«Baby Reindeer» er en fortjent sensasjon

Årets seriesensasjon er «Baby Reindeer». Serien, som er Richard Gadds selvbiografiske historie om stand-up, forfølgelse og overgrep, har på noen uker blitt vårens snakkis.

Fortjent? Veldig.

Richard Gadd spiller Donny, en aspirerende komiker som jobber på bar. En dag kommer Martha inn på puben. Hun er lei seg. Donny byr på en kopp te. Hun er åpenbart rar, men Donny blir smigret av at hun ler av ham. Før han vet ordet av det, sitter Martha på puben hver dag.

Han klarer ikke å slutte å snakke med henne, uansett hvor mange varselstrekanter som lyser. Tabbe! Martha er en forfølger – en fullblods stalker.

Dette er ikke unikt. Vi har sett det før, men «Baby Reindeer» bruker små triks for å skape et annet inntrykk. Fortellerstemmen i preteritum rammer det inn som en jovial, britisk «Trainspotting»-fortelling.

De tette bildene gir et moderne horrorpreg. Kombinasjonen og kontrasten mellom de to uttrykkene skaper en snikende følelse av at noe er alvorlig galt, men den allvitende fortelleren – Donny – holder tilbake.

Her ligger også forklaringen på hvordan den overraskende historien kom dundrende ut av mørket, uten spesielt mye markedsføring fra en vanligvis tung Netflix-reklamemaskin. Det ivrige, ukjente monsteret som kommer krypende ut av skjermen, er kledd opp i horror-kostyme, men oppfører seg like mye som mørk komedie og intens thriller.

I episode fire tar serien en u-sving. Den tar oss tilbake til Donnys oppstart som komiker. Han svinser nervøst rundt på Fringe-festivalen i Edinburgh, proppfull av usikkerhet og ambisjoner, men jakter på oppmerksomhet fra stand up-eliten. Det får han, men fra helt feil person. Han blir groomet av en bransjeveteran, og konsekvensene er forferdelige.

Som seere skjønner vi tidlig hva som er på gang fra den eldre, selvsikre mannen. Donny tilbys nødutganger, men han blir værende i den stadig giftigere og farligere situasjonen. Til slutt går det akkurat så galt som vi gjennom hele episoden har håpet at det ikke skal gå. Det er like vanskelig å se på som det er umulig å se bort fra.

«Baby Reindeer» løfter Richard Gadds selvbiografiske fortelling til et eget nivå. Det blir en rørende – og tidvis ekstremt ubehagelig – skildring av behovet for aksept og kjærlighet. Gadd beskriver hva usikkerhet og mangel på aksept kan gjøre med et menneske.

Videre skildrer han hvordan et skjørt sinn kan knuses av giftige omgivelser, for så å skape en selvdestruktiv adferd som er vanskeligere å lappe sammen enn knust porselen.

Dermed får vi også en viss forståelse for Marthas bisarre forfølgelsesbehov. Også hun er en person som hadde trengt hjelp og omsorg, men i stedet er hun dømt til et liv i psykose.

Serien løftes av fabelaktig skuespill fra Richard Gadd og Jessica Gunning i rollene som Donny og Martha. Gunning er spesielt sterk der hun utnytter alle stalker-sjangerens rabiate klisjeer, men tilfører rollen en sårbarhet som gjør at man kan føle med den psykotiske kvinnen. Det ene øyeblikket spiller hun som i en animert tegneserie, i det neste gjør hun Martha til dyptpløyende psykologisk drama.

De to forsterkes av knallgode prestasjoner fra skuespillerne i de mindre rollene. Mark Lewis Jones gjør maksimalt ut av de få scenene han har som Donnys pappa.

«Baby Reindeer» er Richard Gadds egen historie. Serien har ikke bare blitt en sensasjon hos Netflix, den har også sparket liv i spekulasjoner om hvem fra serien som er hvem i virkeligheten. Gadd og andre fra serien har gått ut og bedt folk om å slutte, noe som understreker det emosjonelle engasjementet «Baby Reindeer» har skapt hos seerne.

Seriens suksess er en seier for Netflix, men også en opptur for et publikum som ønsker å se smarte og tankevekkende serier fra en forteller som får realisert sine kunstneriske visjoner på skjermen.

Fremfor alt er det en seier for serieskaper Richard Gadd. «Baby Reindeer» er basert på ulike liveshow han har gjort siden han begynte å fortelle åpent om overgrep og forfølgelse.

At serien til slutt har manifestert seg som årets suksess på verdens største strømmetjeneste, viser hvor gyllen kombinasjonen av en personlig historie og en voldsom drivkraft til å formidle den faktisk er.