En herlig og original serieperle

En mann befinner seg alene om bord i en liten fiskebåt utenfor østkysten i USA. Plutselig blir båten omhyllet av tåke. Lydsporet fylles av nesten overjordisk og urovekkende kvinnesang.

Åpningen av «Widow’s Bay» sender tankene til Odyssevs og sirenenes sang. Det er ikke helt tilfeldig, selv om sammenligningen slutter der.

Apples nye serie er en underfundig og sjangerlekende historie. Den bruker spøkelseshistorier, folklore og skrekkfilmens klisjeer til å utforske kollisjonen mellom moderne turisme og en overtroisk lokalbefolkning.

Resultatet er en sjelden raritet som bryter med våre forventninger. Serien blander «Twin Peaks»-aktig snodighet med «The Office»-humor og en solid dose skrekk hentet rett fra Stephen Kings verden.

Handlingen er lagt til øya med det lite betryggende navnet Widow’s Bay i New England, USA. Ordfører Tom Loftis (Matthew Rhys) forsøker å holde fasaden. Det er ikke lett når strømmen går på hele øya.

I tillegg advarer den garvede fiskeren og dommedagsprofeten Wyck (Stephen Root) om eldgamle forbannelser – på verst tenkelige tidspunkt. Loftis venter nemlig besøk fra en reiselivsreporter fra selveste The New York Times.

Loftis nekter å tro på det overnaturlige. For ham er det manglende infrastruktur som er den virkelige trusselen. Han drømmer om å gjøre øya til et nytt Martha’s Vineyard, til stor skepsis fra lokalbefolkningen. De mener forbannelsen er høyst reell.

Loftis minner om en presset Basil i «Fawlty Towers». Han er desperat etter å tekkes alle. Men mens turistene strømmer til for rustikk idyll, begynner virkeligheten å slå sprekker. Kirkeklokker ringer av seg selv, og spørsmålet er om lokalbefolkningen likevel har et poeng.

Hva om både sjøhekser, drapsklovner og giftig tåke faktisk finnes? Serien fyker raskt rett inn i et univers som kan minne om noe fra Stephen King.

«Widow's Bay» er skapt av Katie Dippold, som har skrevet manus til både «Parks and Recreation» (2009) og «Ghostbusters» (2016). Hun bruker elementer fra begge i denne serien. Hovedregissør Hiro Murai har stålkontroll på blandingen av skrekk og humor.

Den fjerde episoden er for eksempel løst inspirert av grøsseren «Carrie» (1976). Patricia (Kate O’Flynn) jobber på ordførerens kontor og er øyas upopulære nerd. Da hun inviterer til fest etter å ha funnet en mystisk selvhjelpsbok, går det galt. Til toner av David Bowies «Let’s Dance» får vi se hva som egentlig foregår via glimt i speilet. Dette er sublim skrekkfilming av beste merke.

Til tross for noen ekte grøss byr serien også på storartet komikk. På ordførerkontoret fortsetter hverdagen nesten uforstyrret. Rosemary (Dale Dickey) håndterer det absurde med stoisk ro, Ruth (K. Callan) forblir et mysterium, mens Dale (Jeff Hiller) tar byråkratiet dønn alvorlig.

Serien briljerer særlig i de små personalmøtene, der det sterke ensemblet får spille hverandre gode. Dale Dickey skinner som Rosemary, damen som tar de mest bisarre utfordringer på strak hånd. Jeff Hiller er kjent fra «Somebody Somewhere». Han spiller ofte litt outrerte figurer, men her er han perfekt som jordnær og tørr byråkrat. Kate O’Flynn er et fabelaktig funn som den lakoniske Patricia.

Midt i kaoset står Matthew Rhys. Han slo for alvor gjennom i spionserien «The Americans», hvor han til perfeksjon spilte en menneskelig kameleon i en konstant indre storm. Rhys er ikke en skuespiller som tyr til store fakter. Han bygger karakterer gjennom pauser, blikk og presis timing. Det gjør ham ideell som Loftis, en mann som klamrer seg til rasjonelle forklaringer – helt til de ikke lenger strekker til.

Er det virkelig noe overnaturlig på gang? Er det kanskje bare ekstremvær med en tornado tatt rett ut av «Trollmannen fra Oz»? Har Loftis spist litt vel mye av den psykedeliske soppen?

Svaret får du finne selv om du kaster deg over denne frydefulle serien. Hver episode av «Widow’s Bay» har forskjellig tone. Fra personalhumor, via dypt menneskelig drama, gotisk skrekk og seriemorder-gru.

Noen episoder flørter med et «nytt monster i uken»-format, men alt henger sammen. Serien slipper aldri taket i hovedtråden: Får Loftis sitt turistparadis eller ei?

«Widow’s Bay» er en forskrudd og vellykket sjangerhybrid som leker i grenselandet mellom mystikk og komikk.

Og til slutt er det greit å minne deg på at om du befinner deg midt i en storm på en forblåst øy – lytt til den værbitte fiskeren. Det kan være at han har rett.