«Carrie» er fortsatt skremmende relevant

En ung jente er nettopp kåret til ballets dronning. Lykken knuses av en bøtte med blod.

Brian De Palmas «Carrie» (1976) med Sissy Spacek har en av de mest legendariske scenene i skrekkfilmhistorien. Historien om mobbeofferet Carrie White er hentet fra Stephen Kings debutroman fra 1974. Hvorfor hente frem denne gamle historien i 2026?

Da serieskaper Mike Flanagan gikk til King med spørsmålet om å få lov til å lage en serie, spurte skrekkmesteren hvorfor. Har ikke Carrie lidd nok?

I et skriv som fulgte med anmelderkopien, svarer Flanagan: «Vi lever i en verden der vi mer enn noen gang trenger å snakke åpent om godhet, grusomhet, empati og vold. «Carrie» er ikke en skrekkhistorie, men en tragedie. Og det er en tragedie vi ser utspille seg foran øynene våre hver eneste dag.»

Han har rett. Temaet er tidløst. Sosiale medier har gitt verdens mobbere en helt ny arena. I dag ender ikke trakasseringen ved skoledagens slutt, og på nettet finnes et stort publikum for andres lidelse.

2026-versjonen av «Carrie» starter med den blodige slutten. Den hvite kjolen er farget rød, og skolen står i flammer. Flanagan er ikke interessert i sjokk-skrekk. I likhet med noen av hans forrige serier, som «The Haunting of Hill House» (2018) og «Midnight Mass» (2021), er han mer opptatt av det bakenforliggende.

Serieformatet lar ham gå dypere inn i psykologien til både Carrie og plageåndene hennes, og i forholdet mellom Carrie og moren. Resultatet er en sterk og vellykket ungdomsserie.

Flanagan har gjort mange endringer. Carries overnaturlige krefter skildres ikke som en skummel ondskap, men mer som en naturkraft som må mestres. Selve Carrie-figuren er også endret fra å være beskjeden og engstelig til å bli en ungdom som er åpen, ærlig og nysgjerrig på verden.

Summer H. Howell er en helt annen type enn Spacek og spiller henne med en uskyldsren iver som passer perfekt i Flanagans versjon.

Morsfiguren er også blitt mer kompleks. Hun skildres ikke kun som en religiøs fanatiker, men som en mor som elsker datteren høyt. Hun er fortsatt fanatisk, men i Samantha Sloyans skremmende portrett får man likevel en viss forståelse av hvor fanatismen kommer fra.

Serieskaperen går også langt, kanskje for langt, når han gir den klassiske «onde jenta» flere nyanser. Flanagan prøver å forstå Carries plageånd, Chris (Alison Thornton). Her balanserer han på grensen, for dramaet trenger en utvetydig skurk. Bak Chris’ vakre fasade tyter ondskapen til slutt frem. I møte med hennes diabolske sosiale medier-kampanje blir også lærerne og foreldrene totalt maktesløse.

Flanagans sterke visuelle profil har gitt de tidligere seriene hans emosjonell dybde. Det visuelle uttrykket i «Carrie» er mer realistisk. Han vinker selvsagt flere ganger til De Palma. Fargene i den dramatiske skoleball-sekvensen har en del til felles, men der De Palma gikk for sjokk og skrekk, går Flanagan for tragedie.

I sakte film og til melankolske toner fra Lana Del Reys «Did You Know That There’s a Tunnel Under Ocean Blvd» bygger Flanagan opp til det lykkeligste øyeblikket i Carries liv. Endelig blir hun sett. Endelig blir hun elsket. Mens Lana Del Rey synger «love me until I love myself», vet vi hvor det ender. Scenen er så sterk at det er umulig å ikke bli dypt berørt.

Flanagan bruker lang tid på å bygge opp klimakset, men de tre siste episodene sitter som et ballespark. I et intervju med en av jentene som overlevde, sier hun: «Husk at vi bare var barn.» Det kan stemme, men som en av lærerne sier: «Barn er villmenn.»

Hvor lenge skal man unnskylde grusomhet med at de som utfører den, er barn? Mobbing kan være ekstremt ødeleggende og vitner ofte om en total mangel på empati. «Carrie» spør hvor langt forståelsen vår skal strekke seg. Den gir et klart svar.