«Legends» er undercover-krim av beste merke

Hva trengs når man skal fortelle en historie om gammeldags kriminalitet? Jo, hva med litt gammeldags seriemakeri!

«Legends» går hardt inn for å være en tradisjonell krimhistorie om narkojakt. Det klarer den med de viktige elementene: Sterkt plott. Interessante karakterer. Fengende lydspor. De beste joggedressene. Skuespillere fra øverste hylle.

Vi er i England så tidlig på 90-tallet at 80-tallet henger igjen visuelt. Heroin flommer inn over landet. Margaret Thatcher er forbannet. En politikers datter er død. Det sies høyt at «some deaths are more tragic than others». Grep må tas for å redde nasjonen.

Undercover-sjef Don – spilt av lett gjenkjennelige Steve Coogan – samler et lag av misfornøyde tollere. Guy, Katie, Bailey og Erin får alene som oppgave å infiltrere heroinmafiaen i England. De sendes dypt ned i tyrkermiljøene i London og den rufsete gjengmyren som er Liverpool.

Tollagentene skal bruke ny identitet – legends – til å skape tillit, infiltrere og knuse miljøene som pumper heroin inn i blodårene til engelsk ungdom. De må forlate hjemmet sitt og bli sin nye karakter.

«Legends» er ikke et innlegg i narkodebatten. Serien transporterer oss tiår tilbake og beskriver hendelsene basert på datidens tanker om hvordan man fører krig mot narkotika. Det vil si å stoppe heroinlastene før de blir klare for at hvermannsen kan handle brunt pulver på et gatehjørne.

«Legends» leverer ikke noe pedagogisk om hvorfor ungdom i

Grey Britain

tar narkotika, for klart de gjør det om de får tak i det!

Tom Burke er strålende som Guy. Han var en misfornøyd tollbetjent som savnet action i sitt kjedelige liv. Når han fikk det fra Don og forsvant hjemmefra, får han full støtte fra sin kone.

Sophie var nemlig også etterforsker for tollvesenet. Hun forstår mannens behov for spenning og mening. Dermed utvikles en overraskende dynamikk mellom de to og etter hvert også sjefen Don.

Don spilles knallsterkt av en hard og underfundig Steve Coogan. Jeg har sett ham i mange roller, men blir likevel forbløffet over hvor perfekt Coogan gestalter lagleder for den mest rufsete etterligningen av et Mission: Impossible-lag du har sett.

Det er en nytelse å oppleve serieskaper Forsyths håndverk. Han hekler plott som om det gjaldt å vinne «Symesterskapet». Forsyth viste det i den oversette ransserien «The Gold». Han demonstrerer det i «Legends».

Hver gang serien truer med å gå ned i netflixifiseringens mørke daler av selvfølgeligheter og overtydelighet, skrur Forsyth til handlingen slik at nysgjerrigheten pirres. Ved å utelate politikken og narkodebatten gjør den hovedpersonene levende og interessante i sin egen verden. Det blir både spennende og interessant å følge agentenes nervepirrende vei ned i sine egne alias.

Plottet støttes av frekk filming. Tidskoloritten smeller i lyd og bilde. 80-tallets joggedresser henger fremdeles med inn i 90-tallet. Bilene er den kuleste arven fra sent 70-tall og fremover. Musikken er en sterk liste pre-cool-Britannia, fra Stone Roses og The Cure til Depeche Mode og Happy Mondays.

Legg også merke til hvor tydelig serien skiller Liverpool og London, enten det er mote, musikk, slang eller væremåte. Detaljene gjør serien snikende rik og understreker jevnt den harde mistenksomheten mellom alle involverte.

Kriminalitet betaler seg kanskje ikke, men det gjør jommen meg solid håndverk når strømmejungelen skal erobres. «Legends» beviser det.