- Verdenspremiere under filmfestivalen i Berlin
- Norsk premieredato ikke fastsatt
«Hva var greia med den kniven? Og slutten? Hva var det? Porten til helvete?»
Dette er noen av spørsmålene som ble diskuterte heftig etter å ha sett regidebuten til Dara Van Dusen.
For den amerikanske regissøren, bosatt i Norge, gjør det ikke lett for publikum.
Vi klager ofte over Netflix-syndromet – trangen til å overforklare. «A Prayer for the Dying» gjør det motsatte. Du må jobbe hardt for å få mening ut av en feberhet og tragisk historie.
Selv om handlingen foregår i Wisconsin på 1870-tallet, og er filmet i Slovakia, er den norsk. Filmen har mottatt 12 millioner i støtte fra Norsk filminstitutt. Den har verdenspremiere på filmfestivalen i Berlin i «Perspectives», kategorien for debutantfilmer.
Den amerikanske drømmen går opp i flammer
Vårt nav gjennom det som går fra å være en amerikansk drøm til et feberhett mareritt, er Jakob (Johnny Flynn). Han er utvandrer fra Norge og er krigsveteran. I den lille nybyggerbyen er han både prest og sheriff. Produksjonsdesignet, skapt av Hubert Pouille, ser nesten ut som en uferdig filmkulisse. Kirken er på plass sammen med butikken og sheriffkontoret. Resten ser ut som en byggeplass.
Når vi først treffer Jakob, er han lykkelig gift med Martha (Kristine Kujath Thorp) og har en liten datter. Idyllen skal selvsagt ikke vare. På vei inn til byen, får vi det første tegnet på at noe er alvorlig galt. En død hund ligger midt på stien. Et lik blir funnet bak en bigård. Døden sprer seg raskt.
Legen, spilt av en opplagt John C. Reilly, mener det er difteri. Det er en smittsom infeksjon som kan angripe hjerte, nyrer og nerver. I dag er vi så heldige å ha vaksine, men uten er den svært dødelig. Van Dusen sparer ikke på effektene. Filmen er til tider ekstremt brutal og ubehagelig. Presten og legen blir bildet på tro og vitenskap. Det er grobunn for et moralsk dilemma.
Med covid, pandemi og lockdown friskt i minne, gjorde filmen meg meget takknemlig for moderne medisin.
Moralsk dilemma
Filmatisk beveger Van Dusen seg i et landskap mellom den eksperimentelle kunstfilmen, skrekkfilmen og eksistensielt psykologisk drama.
Hun bruker lange tagninger med et panorerende kamera. Det gjør at du som seer aldri helt blir dratt inn i handlingen. I likhet med kamera, blir du en observatør. I det øyeblikket det klippes til et nærbilde av Jakobs værbitte ansikt, har det nærmest en sjokkeffekt. Lydeffektene og Beata Hlavenkovas musikk er også grøssende stemningsfulle.
Dara Van Dusen er en spennende ny stemme i norsk film. Foto: Eye Eye Pictures
Spørsmålet er om Van Dusen prøver å bite over litt for mye?
I bunnen av historien ligger et moralsk dilemma. Ved et utbrudd av en smittsom sykdom, skal du informere eller skal du tie? Skal du sette byen i karantene og skape panikk eller håpe på at det går over?
Her hadde Van Dusen hatt mulighet til å lage et intenst drama mellom vitenskap, religion og moral. Dessverre mister hun dette av syne og beveger seg over i et mer feberhett og surrealistisk landskap. Jakobs messiaskompleks og trang til å redde alle, trer frem. Hans reise inn i marerittet får fokus i stedet for den moralske tvekampen.
Modig stemme
Det får filmen til å fremstå noe uforløst og ufokusert. Både karakterutviklingen og tematikken havner i bakleksa mens de filmatiske effektene inntar hovedrollen. Van Dusen får god hjelp av Johnny Flynn som Jakob. Han er kjent fra TV-serien «Ripley» og har en magnetisk, nesten hypnotisk tilstedeværelse. Han gjør at filmen aldri blir kjedelig.
Selv om «A Prayer for the Dying» tidvis mister sitt dramatiske sentrum, er det noe modig over Van Dusens kompromissløse formspråk. Resultatet er en film som ikke alltid henger sammen, men som insisterer på å bli tatt på alvor.
