Nær midtveis i denne filmen leverer hovedpersonen – filmskaperen Pavel Talankin – sin oppsigelse til ledelsen av den videregående skolen der han jobber. Han orker ikke mer av indoktrineringen som har fulgt i kjølvannet av den russiske invasjonen av Ukraina.
Ikke bare må de utsette de unge for daglig propaganda om krigen, men også filme for å kunne bevise overfor myndighetene at de gjør det på riktig måte. Pavel har hatt ansvaret for å filme alt sammen, slik han har filmet så mange av skolens aktiviteter.
Da han har levert oppsigelsen, begynner det å demre for ham. Kanskje han burde trekke oppsigelsen. Kanskje han kan bruke det han filmer i en dokumentar om hverdagen på skolen. Helt under radaren til russiske myndigheter. Det er det geniale med denne filmen. Den er perfekt rigget for å avsløre hvordan en stat lammer sin befolkning med propaganda.
Vi har sett flere russiske dokumentarer som er filmet i skjul, men ingen som denne.
Vi befinner oss i hjertet av Russland, med en helt enestående nærhet til menneskene og systemet. Nærbildene er krystallklare og intime, fortroligheten med de unge likeså. Pavel fortsetter å filme en hverdag som blir mer og mer absurd for hans egen del, men som gradvis fester grepet om alle rundt ham.
Nasjonal psykose
Det er kanskje det mest skremmende med filmen: hvor raskt befolkningen i den vesle byen i Ural gir etter for presset. Pavel er perfekt plassert for å kunne følge denne utviklingen. Han er ansvarlig for sosiale arrangementer og møteplasser på skolen og er således et avgjørende lim i samspillet mellom elevene og skolen.
Han legger ikke skjul på sitt liberale sinnelag. Så lenge han ikke utfordrer myndighetenes narrativ om krigen i Ukraina, ser skoleledelsen gjennom fingrene med det.
Pavels åpenhet er også det som gjør ham populær blant de unge. Hans kontor blir et oppholdssted for mange. Der kan de lufte frustrasjoner og være seg selv. Men snart endrer holdningen seg. De slutter å komme på kontoret.
Mange av de uteksaminerte guttene blir utskrevet til fronten som kanonføde. Mange dør. Den nasjonale psykosen som Pavel holder på å måle graden av med sin film, legger seg som en kvelende tåke over småbyen.
Jeg glemte visst å nevne at byen fra før regnes som en av verdens mest forurensede steder. Pavel nevner dette bare i forbifarten i starten, med karakteristisk russisk galgenhumor.
Uhyre effektiv
Denne humoren er også viktig for filmen. Den gjenspeiler Pavels dype kjærlighet til stedet der han har vokst opp. I en morsom og vemodig scene ramser han opp mye av det som utgjør tristessen ved småstedet – og som han elsker. Og det er dette han nå må forlate. For nettet snører seg sammen.
Gamle sovjetrussiske symboler hentes frem igjen. Foto: NRK
Ganske snart oppdager han at en politibil ofte står parkert utenfor leiegården hans. Han må iverksette en fluktplan, med hjelp av blant andre sin medregissør David Borenstein, som er lokalisert i København. Lite visste han da at dette skulle bli Danmarks Oscar-kandidat.
Sammen med Borenstein har han kondensert alt materiale ned til et uhyre effektivt portrett av et stadig mer totalitært samfunn. Skolens historielærer er den fremste eksponenten for det nasjonale hysteriet. Da Pavel spør ham om hvilke historiske skikkelser han gjerne skulle ha møtt, nevner han de verste overgriperne fra Stalins terrorvelde. Likevel makter Pavel å menneskeliggjøre ham. Og det er nettopp kjærligheten til det samfunnet han filmer, som gjør filmen så virkningsfull.
Det er lenge siden jeg har sett en like helstøpt dokumentar, der form og innhold utgjør en så perfekt og enkel symbiose. Pavel og filmen er uadskillelige. Derfor kan vi også fornemme hvor mye det koster ham å bryte ut.
