Emily Brontës «Wuthering Heights» (1847), «Stormfulle høyder» på norsk, er verken behagelig eller lett å like. Romanen er ubehagelig, kompromissløs og dypt forstyrrende.
Det er derfor spesielt at filmen markedsføres hardt inn mot Valentinsdagen. To av vår tids fremste sexsymboler, Margot Robbie og Jacob Elordi, har på pressekonferanser solgt filmen som en romanse.
Reklamen for filmen pøser på med sex og erotikk. Målet er å nå et ungt BookTok-publikum, men dette er ingen datefilm.
Om du forventer romantikk blir du skuffet. Romanen byr på gotisk skrekk, sosial råskap og et portrett av et forhold så giftig at det svir. Filmen behandler nyansene overfladisk.
Inspirerte Kate Bush
Den britiske regissøren Emerald Fennell mottok Oscar for manus på «Promising Young Woman» i 2021. Der pakket hun inn en historie om voldtektskultur i et candyfarget popunivers. Hun vet å provosere.
Fennell har vært tydelig på at hennes nye film ikke er en trofast adaptasjon. Det er en legitim kunstnerisk posisjon. Problemet er bare at når Fennell skreller bort store deler av Brontës roman, forsvinner også det som gir historien tyngde, uhygge og emosjonell kraft.
Det er den spøkelsesaktige delen av romanen som inspirerte Kate Bush til å skrive sin legendariske sang med linjene: «Heathcliff, it's me, I'm Cathy / I've come home, I'm so cold / Let me in-a-your window.»
«Wuthering Heights» handler om det destruktive forholdet mellom Heathcliff og Cathy, men er også en fortelling om hevn, klasse, vold og arv, dypt forankret i det forblåste landskapet i Yorkshire. Det er en historie om mennesker som ødelegger alt de berører, inkludert hverandre.
Genial åpning, tom midtdel
Fennells forrige film, «Saltburn» (2023), kledde elegant av den britiske overklassen. Jeg hadde håpet at Fennells versjon av «Wuthering Heights» våget å fange opp mørket i Brontës roman. Den nye filmen er forbausende konvensjonell, men anslaget er genialt.
Flotte kulisser redder ikke «Wuthering Heights» Foto: Warner Bros. Discovery
Før filmen er i gang, hører vi pusting. Er det noen som har sex? Fennell klipper til en brutal scene av en offentlig henrettelse – datidens folkeunderholdning og moralske disiplinering. Unge Cathy og hennes ledsager Nelly er blant publikum. De blir både frastøtt og fascinert.
Det er et sjokkerende, effektivt grep. Dessverre greier ikke Fennell å opprettholde intensiteten. Hun har fjernet romanens spøkelsesaktige og gotiske atmosfære. Fennell går rett på Cathy og dagen den forfyllede faren (Martin Clunes) bringer en fremmed gutt hjem.
Barndomsskildringen er øm og relativt vellykket. Men når historien hopper frem i tid til Cathy og Heathcliff som unge voksne, spilt av Margot Robbie og Jacob Elordi, rakner det følelsesmessig. Ingen av dem er ment å være sympatiske, men Robbie og Elordi greier heller ikke å gjøre dem interessante. Sexscenene er heller ikke spesielt pirrende eller erotiske i all sin Hollywood-pene fremstilling.
Ødelagte sjeler
Cathy tar lett til tårene for å få viljen sin. Hun er overfladisk og ikke spesielt snill. Heathcliff er røff, brutal og vill med et voldsomt temperament.
Cathy (Margot Robbie) drømmer om å bli rik. Foto: Warner Bros. Discovery
Begge er moralsk forkvaklede og ødelagte sjeler. Fennell går langt i å skildre Cathys higen etter rikdom. Hun kan ikke gifte seg med Heathcliff. Han er ikke rik, og det ville fornedret henne. Når den velstående Edgar Linton (Shazad Latif) flytter til nabolaget, blir Cathy målbevisst.
Problemet er ikke at Fennell fremstiller Cathy og Heathcliff som egoistiske og destruktive. Problemet er at hun aldri overbeviser om hvorfor disse to har et bånd som trosser både fornuft og moral. De fremstår som umodne egoister som suges inn i et mørkt spill av begjær og lyst.
Visuelt overskudd
Fennells versjon er ikke helt håpløs. Delen hvor Cathy får sin drøm oppfylt, og livet fylles av lekre kjoler og overdådige middager, er et lekkert blikkfang. Men det er nettopp der filmen avslører sin største svakhet: Alt blir staffasje.
Heathcliff (Jacob Elordi) er ingen romantisk helt. Hans rolle i romanen er nærmere djevelen. Foto: Warner Bros. Discovery
Sekvensene skal vise at rikdom ikke kan fylle et tomt sjelsliv. Verken Fennell eller Robbie klarer å formidle savnet, rastløsheten eller selvforakten.
Kostymedesigner Jacqueline Durran har til gjengjeld hatt frie tøyler og levert blendende, historisk uforankrede kreasjoner. Produksjonsdesigner Suzie Davies har også lekt seg i visuelt overskudd.
Herskapshuset fremstår som en absurd kulisse – et slags forvrengt Alice i eventyrland fylt til randen med luksus. Dukkehuset som har en sentral plass, sender tankene til Ibsens Nora. Da passer det bra at Charli XCX synger «Can't breathe without you here / The chains of love are cruel / I shouldn't feel like a prisoner».
Fotograf Linus Sandgren vet også å bruke landskapet i Yorkshire Dales. Det mørke begjæret og kjødets ville lyster gjenspeiles i naturens råskap.
«Wuthering Heights» er en historie som skal gjøre vondt. Fennells film er for pen, for kontrollert og for forelsket i sitt eget uttrykk til å slippe brutaliteten løs.
