Da serien «For All Mankind» hadde premiere i 2019, stilte den et enkelt historisk spørsmål: Hva hadde skjedd om romkappløpet mellom USA og Sovjetunionen hadde eskalert under den kalde krigen? Samtidig skapte serien et forlokkende kontrafaktisk univers: Hva om de første menneskene på månen var kosmonauter fra Sovjet og ikke amerikanske astronauter?
Etter fem sesonger med «For All Mankind» rykker serieskaperne tilbake til start med «Star City». De stiller spørsmålene på nytt, med en vri. «Star City» svarer fra Sovjets ståsted. Resultatet er spektakulært.
«For All Mankind» er en fornøyelig, men ofte litt melodramatisk serie. «Star City» er en storslagen spionfortelling. De åtte episodene utgjør en av årets beste TV-serier.
Kolonisere månen eller dra til Venus?
Rhys Ifans spiller Sergej Koroljov. Han er sjefdesigner og gudfar for det sovjetiske romprosjektet. Geniet holder en kompetent hånd over Sovjets beste kosmonauter.
Star City var en ekte by i gamle Sovjetunionen. Under et strengt sikkerhetsregime fikk kosmonautene opplæring på Gagarin Kosmonauttreningssenter.
Etter vellykket månelanding drømmer Koroljov om å sende sovjetisk mannskap i bane rundt Venus. Generalsekretær Brezjnev og kommunistpartiet er mer opptatt av den praktiske delen av den kalde krigen mot USA. De vil heller bruke plassen i rommet til å overvåke jorden enn å dra på nye romeventyr.
I Star City – hvor kosmonautene trenes opp på Gagarin Kosmonauttreningssenter – er hemmeligholdet rundt disse planene enormt. Derfor går katastrofealarmen da det viser seg at et sovjetisk romfartøy har en amerikansk sender med seg. Den må stamme fra Star Citys innerste sirkler. Som John le Carré ville sagt: det er en muldvarp på innsiden av stjernebyen.
KGB-etterforsker Ljudmila Raskova arresterer, truer og torturerer for å finne forræderen. Den mystiske Irina Morozova er en av mange avlyttingssekretærer som bidrar. Hun bruker anledningen til å klatre i anseelse hos sjefene.
Inspirert av «Chernobyl»
Der «For All Mankind» ruslet rolig som en spennende såpeopera, har «Star City» en mer rufsete aura over seg. Inspirasjonen fra suksesserien «Chernobyl» (2019) virker åpenbar. Ikke bare i det rent estetiske, hvor den henter inspirasjon fra 70-tallets paranoia-thrillere, men også i skildringene av et knugende statsapparat.
Noen kjenner kanskje Irina Morozova fra serien «For All Mankind». I «Star City» får vi hennes opprinnelseshistorie som sekretær og avlytter for KGB.
KGBs knallharde overvåkingsregime skrur alle konflikter opp til elleve. Belønningen for å lykkes i sitt virke er at man får fortsette å leve et noenlunde vanlig liv. Konsekvensene av å mislykkes, eller enda verre, å bli tatt for svik, er brutale. I enden av en avslørt hemmelighet ligger isolasjon og tortur, kanskje døden. Dette gjør selv de minste opprørstendensene til store trusler.
I åpningen av sesongen får vi en fin sekvens der kosmonautfruen Tanja Mironova rørt nynner på en plate hun har fått smuglet inn i Star City. Den skjøre vinylen har bare tre spillinger igjen. Hun nyter hver tone, hver takt mens melodien blir stadig mer falsk for hver avspilling. Dette er ett av mange eksempler på hvordan «Star City» bruker vanlige hverdagsobjekter til å illustrere hvordan et regime filer ned på meninger, motstand og frihet.
En labyrintisk helhet av paranoia og spenning.
Sammen med disse småhistoriene ligger det ene thriller-plottet etter det andre. Jakten på den amerikanske spionen. Det skjulte kappløpet mot Venus. Maktkampen mellom Moskva og Star City. Knivingen blant sekretærene om sjefenes gunst. De falske vennskapene mellom overvåker og opprører. «Star City» vever grundig alle disse plottene sammen til en labyrintisk helhet av paranoia og spenning.
Solly McLeod spiller kosmonauten Sasha Polivanov. Foto: Apple
Inspirasjonen fra «Chernobyl» stopper ikke ved utseendet. «Star City» lar for eksempel også skuespillerne bruke sine engelskspråklige dialekter. I stedet for å normere det engelskspråklige, gir det et inntrykk av at Star City er et konstruert sted hvor de skarpeste hjernene samles fra alle Sovjets regioner. Det kunne blitt klumsete, men er snedig serieplanlegging.
Kraften i en god historiefortelling
I et galleri av skuespillere som leverer fra øverste hylle, er Anna Maxwell Martin som den nådeløse KGB-offiseren Raskova seriens mørke sjel. Hun fremstår raskt som fortellingens store skurk, men må likevel gjennom en emosjonell reise full av utfordringer.
Rhys Ifans spiller chief designer Sergej Koroljov. Han er sjef for Sovjetunionens romprogram, og myndig overhode for alle nasjonens kosmonauter. Hverdagens hans endres brått når KGB får mistanke om at en amerikansk spion opererer innerst i Star City. Foto: Apple TV+
Akkurat som de andre – kosmonauter, sekretærer, ektefeller – må Raskova strekke seg for å møte kravene det altoppslukende systemet stiller. Livet på toppen av næringskjeden er like skjørt for en KGB-agent med rett til å drepe som for en opposisjonell romingeniør.
«Star City» bruker disse menneskene til å knytte oss tett til handlingen og skjebnene. Dermed kan den operere med de villeste plottene, og det føles til slutt som en naturlig konsekvens av denne hva-om-tenkningen at en gjeng kosmonauter drar på piknik mot Venus. Det er kraften i god historiefortelling, basert på ekte hendelser, men utviklet til det mest spektakulære tankeeksperimentet.
