Vindskeiv, vellykket miks av «Succession» og gråtkvalt norsk drama

Den første sesongen av «Nepobaby» ble en liten nedtur etter Henriette Steenstrups parademarsj gjennom strømmejungelen med «Pørni» (2021-2025). Muligens var det fordi serien ikke gravde like dypt emosjonelt som historien om barnevernspedagogen Pørni. Eller kanskje var mine forventninger for høye til at Steenstrup og medserieskaper Siri Seljeseth («Unge lovende») skulle treffe planken og fly rett inn i seriehimmelen på første forsøk.

Historien om vanlige Emma, som blir styrtrik arving, sitter nå som mimosa en søndagsformiddag. Ikke bare bretter serien ut de skadede sjelene som glefser mot hverandre i Bullmann-familien. «Nepobaby» former seg også som en vindskeiv miks av den mørke arvekomedien «Succession» og gråtkvalt norsk familiedrama.

De seks episodene er ikke perfekte, men herre jemini så fornøyelige de er.

Emma Nystedt har forsiktig begynt å bruke navnet Emma Nystedt Bullmann. I det minste når hun skal booke suite på Oslos fornemste hotell for folk med gamle penger.

Broren Christian (Nicolai Cleve Broch) sitter som familiesjef og har gitt henne A-aksjen i familiefirmaet. Hun må manøvrere mellom de fire nye søsknene. Du kan sette dem i bås som: sosiopat, spiseforstyrret, alkoholiker og skamtraumatisert. Gjett hvem av dem som også er Eurovision-fan. I «Nepobaby 2» fargelegges karakterene ordentlig.

Selv er Emma forelsket og gifteklar. Hun er upåvirket av rikdommen som har flommet inn på bankkontoen hennes. Det tror hun i hvert fall selv. Kjæresten Niko søker fortvilet etter jobb som fotballfysio og er Emmas store støtte. Likevel ser han at noe skjer.

Om «Nepobaby 2» vil fortelle oss noe, er det at rikdom korrumperer, selv om man er ivrig etter å ta ansvar. Emma dras inn i familiens nedarvede drama. Hennes sjarmerende omtanke for de nye søsknene, knuses av svik og hard arvestrid. Det høres brutalt ut, men det er dette som driver serien fremover som både drama, komedie og spenningsserie.

Henriette Steenstrup – som spiller familiens storesøster Maggie – er stor når hun klikker i dirrende, mørkt sinne i ulike sammenhenger. På Zoom med greske investorer. I umenneskelig mobbing av sin lillebror. Gjennom dirrende monologer om livets realiteter for en måpende Emma. «Alle bare juger, og alle bare finner på masse ting», oppsummerer en av søsknene syrlig.

Denne mørke, morsomme kynismen gjør at serien møter håpet om at den skulle bli en norsk «Succession», som den ikke klarte i første runde.

Her flekser også serien et av sine smarteste grep. Som i NRKs «Skam», som gjorde ungdommenes foreldre til duse bakgrunnsfigurer, zoomer «Nepobaby» inn på hovedpersonene. Forretningspartnere sveiper innom på digitale møter. Media dukker så vidt opp i en telefonsamtale. Noen advokater løper inn og ut av serien.

«Nepobaby 2» etablerer sine hovedpersoner slik at omverdenen slutter å eksistere. Handlingen trenger ikke verden utenfor. Det gjør «Nepobaby 2» til et familiedrama som både er virkelighetsfjernt og gjenkjennbart. Miljøet er eksotisk, familiefeiden ikke.

Av og til blir det litt mye forklaring. Jeg synes for eksempel at tante Lisen (Petronella Barker) fra England får dosere for mye om familiens historie, selv om hun til slutt får den funksjonen at søsknene endelig kan samle seg om å være mot noen.

Steenstrup og medforfatter Kine Solbergs glupe, erfarne historiefortelling gjør også at de parallelle historiene som utgjør handlingen, lander på forskjellige tidspunkter. Det gir sesongen klimaks på klimaks i de to siste episodene. Noen av dem rører, andre forarger, men alle underholder. «Nepobaby» har nådd nivået den forsøkte i sesong 1.