Ridley Scott i ubalanse

Etter en lang sommer med actiondrevne storfilmer, dukker Ridley Scott opp med en overraskende lavmælt kinofilm.

Filmen har riktignok et stjernegalleri med Jacob Elordi, Josh Brolin, Margaret Qualley og Guy Pierce i de sentrale rollene. Den har spektakulære og naturskjønne omgivelser der de italienske alpene inntar rollen som Colorado. Men den går overraskende stille i dørene.

Settingen er et ugjestmildt område av den amerikanske delstaten i året 2035. Det er ni år siden en pandemi utslettet store deler av befolkningen, og Hig (Elordi) har søkt tilflukt på en nedlagt flyplass i ødemarken. Han tilbringer mye av tiden med å foreta små sveip med et gammelt småfly for å se om det finnes annet liv.

Bangley (Brolin), en tidligere yrkessoldat, er den eneste som bor der sammen med ham. De har utviklet et system for å forsvare området fra inntrengere. Og de dreper dem, om de må. Men Hig er gått lei av det monotone livet. Om dette er eneste måten å leve på – er det da verd det?

Etter hvert som sorgen etter hans avdøde hustru slipper mer av taket, beslutter Hig å bryte opp. Det er på tide å fly ut i verden.

Hva Hig finner der ute, er ikke som han kanskje hadde håpet, men heller ikke hva vi forventer. Blant annet kommer han over to einstøinger, en far og datter, som har barrikadert seg på lignende vis.

Cima (Qualley) er et speilbilde av ham selv. Hun har mistet sin ektemann i pandemien og begynner å gå lei av sin mistenksomme og gretne far (Pierce). Sammen drar de videre på det som viser seg å være en av filmens mest usannsynlige ekspedisjoner. Da har filmen allerede langsomt begynt å gå av skaftet.

Filmen er basert på Peter Hellers bestselgende roman fra 2012. Men Scott er langt ifra tro mot boken. Han tar seg friheter i måten han velger å skildre farene som til enhver tid truer Hig og hans venner.

De består hovedsakelig av blodtørstige «stammer», enten ville urinnbyggere ridende til hest (!) eller mexicansk-lignende gategjenger uten annet enn tatoveringer. Disse voldelige sekvensene er et dramatisk brudd med resten av filmens stil og tone. De skaper en ubalanse jeg sjelden har opplevd fra en så erfaren regissør som Scott.

Gå aldri av veien, var farens befaling til sin sønn i en annen kjent dystopi, «The Road» av Cormac McCarthy. I den filmversjonen (2009) ble rådet også fulgt av filmskaperne – de holdt seg til boken.

Her holder ikke Scott seg til veien. I likhet med Hig tar han avstikkere som viser seg å være fatale. Det verste er hvordan han karikerer og umenneskeliggjør alle de som vandrer desperate rundt i ødemarken. De er bare fiendtlige mål som er ment å skytes, som i et dataspill.

Dette hadde fungert bedre i en zombiefilm der de vandrende spøkelsene ikke er mennesker lenger. Men i en film der hovedpersonen introduseres som sensitiv og empatisk, virker den massive drepingen så malplassert.

Scott forsøker dessuten å skape en slags mørk humor ut av den uvirkelige volden, men det bare forsterker ubalansen. Filmen henger rett og slett ikke på greip, hverken tematisk eller stilistisk. Likevel er det en god del å sette pris på.

Qualley gjør her en av sine beste roller. Det er ingen liten bragd, med tanke på hvor vanskelig det må ha vært å finne den rette tonen, mellom intim realisme og slapstick-vold. Elordi i hovedrollen er paradoksalt nok den kjedeligste karakteren og henger altfor ofte med hodet. Heldigvis sparker Brolin liv i ham med jevne mellomrom som hans delvis humoristiske sidekick.

Om dette ikke er Scott på hans beste, kan han fortsatt velge utsnittene med et drevent øye. Sammen med fotograf Erik Messerschmidt gir han oss både spektakulære og poetiske bilder fra de storslåtte omgivelsene. Forkledd som Colorado har de italienske alpene aldri tatt seg bedre ut.