En blondines kulturkrig

Oscar-vinner Reese Witherspoon fikk sitt store gjennombrudd da hun spilte karakteren Elle Woods i komedien «Lovlig blond» (2001). I løpet av de ti siste årene har Witherspoon også etablert seg som en mektig produsent i Hollywood. 50-åringen er selv blitt kroneksempel på den smarte og driftige blondinen. Nå blåser produsent Witherspoon nytt liv i merkevaren Elle Woods, den blonde jusstudenten hun selv gjorde ikonisk.

Denne gangen er det Lexi Minetree som spiller Elle Woods. 25-åringen har ikke hatt store roller før, men fremstår som et komisk talent som ligner påfallende mye på en ung Witherspoon.

Handlingen i TV-serien «Elle» foregår noen år før filmen. Året er 1995. Elle fyller 16 år og bor i solfylte Los Angeles med mor og far. På sin egen overdådige «sweet sixteen»-fest får hun sjokkbeskjeden: Familien må flytte til Seattle. Det er duket for fullstendig kulturkræsj.

«Elle» er en lettbent, men vellaget «high school»-komedie. Det er rigget for klassiske intriger som forelskelse, utenforskap, stolthet og fordommer. Serieskaperne får mye moro ut av grepet med å tvangsflytte den entusiastiske L.A.-jenta Elle nordover til regntunge Seattle.

Det gjøres et stort poeng ut av at dette er grunge-rockens episenter, og serien har et kult og overskuddspreget lydspor. Alle tenåringene på Elles nye skole ser ut som kopier av bandmedlemmene i Nirvana, Pearl Jam og Soundgarden. Uansett hvilken sosial gruppering de tilhører, kler elevene seg i grå flanellsskjorte eller hettegenser. Shoppingglade Elle som elsker å bruke rosa klær og forguder livsstilsmagasinet Cosmopolitan, blir umiddelbart stemplet som en overfladisk posør som ikke passer inn.

«Rosa er ikke en personlighet», får Elle slengt etter seg fra skolens fremste «mean-girl».

På sin nye skole blir Elle raskt konfrontert med fordommer om at mennesker i Los Angeles er selvopptatte materialister. Ungdommene i Seattle har andre verdier. De bryr seg om klima, kultur og sosial rettferdighet.

Kulturkampen mellom de to byene blir et bilde på et USA i miniatyr. Men i «Elle» er kulturkrigen først og fremst blitt en stilforskjell: en lek med smak, identitet og sosiale koder. Motsetningene er mer morsomme enn farlige, og de er solid parkert i et nostalgisk univers hvor ingen kjenner ordet «algoritme».

Ungdommene misliker hverandres klesstil og verdier, ikke medfødte egenskaper som kjønn, legning, hudfarge, kroppsfasong – eller religiøs tilhørighet.

Selv om handlingen foregår i en rockehovedstad, er det tilsynelatende ingen tenåringer som har sex eller bruker dop. Et uskyldig kyss – eller to – utløser derimot mye drama.

Allerede første dag blir Elle engasjert i en pengeinnsamling, som skal spe på lønnen til skolens ansatte. Det blir startskuddet for at elevene mistenker at det foregår noe kriminelt ved skolen. Er det noen som underslår penger?

Slik blir Elles sosiale engasjement vekket. Hun oppdager at jus er et nyttig verktøy for å skape rettferdighet i en korrumpert verden. Fra filmen «Lovlig blond» vet vi allerede at Elle skal ende opp som jusstudent.

Stilretningen «Barbie core», som dominerte sommermoten 2023, returnerer definitivt med Elle Woods. Kostymer og produksjonsdesign i «Elle» er en fest for øyet – og gir inntrykk av at dette er en svært påkostet serie. Her er ingenting overlatt til tilfeldighetene. Både manus, klipp, regi og skuespill er like topptrimmet og veldreid som Elles hjemmeværende mor.

«Elle» er blankpolert rosa fluff som gjør kulturkrig til lettbent komedie. Nettopp derfor sier den noe om vår tid: De politiske frontene er blitt så innarbeidede at de kan brukes som pynt i populærkulturen.