En amerikansk bursdagsfeiring med bismak

Jeg har vokst opp med Ken Burns’ dokumentarer om amerikansk historie. Ved hjelp av den nasjonale kringkasteren National Public Radio, som president Trump nå har vingeklippet, viste han oss at «skolefjernsyn» kunne være uvanlig spennende.

Denne nye serien fra Netflix er i likhet med meg et produkt av Burns’ feirede filmografi. Den følger hans mal, med dynamiske nærbilder av «snakkende hoder» og fotografier, samt råflotte dramatiseringer, som til sammen gir oss levende historiefortelling. Foranledningen er ikke småtteri.

USA feirer i disse dager 250 år som forente nasjoner. Det skjer i en tid da stadig flere amerikanere for alvor har begynt å lure på om dette unike lappeteppet er i ferd med å rakne. Men som det kommer frem av serien, har den frykten vært der helt siden nasjonens unnfangelse.

Det var på mange måter et mirakel at det amerikanske demokratiske eksperimentet ble en realitet. Og det har vært på nippet til å kollapse en rekke ganger. Det er den nedslående – og, viser det seg, ganske oppløftende – konklusjonen på disse seks timene med amerikansk skolefjernsyn på sitt beste.

Regissøren Brian Knappenberger når ikke opp til Ken Burns’ mesterlige nivå. Men han makter noe det likevel står respekt av: Han får oss til å se mulighetene i det amerikanske eksperimentet, og hvorfor det var nødt til å forbli et work in progress.

«No kings!» Slagordet fra demonstrasjonene mot Trumps konstitusjonelle overskridelser de siste årene kunne vært hentet ut av opprøret mot den britiske kongen i 1753 – året denne serien starter. Det var da 13 britiske kolonier på østkysten begynte å se for seg en fremtid uten å måtte betale skatt til monarken på andre siden av Atlanterhavet.

De første episodene gjør rede for det voksende opprøret, hvis fremste dynamo var økonomiske behov, ikke idealisme. Det var en kaotisk og blodig prosess, langt unna det heroiske bildet som ble tegnet for ettertiden.

George Washington, som ledet den underlegne hæren av nybyggere, måtte forholde seg til en dysfunksjonell ledelse der de 13 koloniene strevde med å komme til enighet. De første sammenstøtene med britiske soldater inntraff på grunn av nervøsitet og tilfeldigheter. Washington og hans hær gjenoppsto fra asken flere ganger.

Her er det mye mat for krigshistorie-nerdene. Det mest interessante for meg er det nyanserte bildet som tegnes av Washington. Han feilet en rekke ganger, men viste også usedvanlig seighet – og storhet. Han sjokkerte sine landsmenn ved å si fra seg makten som hærleder da han var på det mest allmektige, etter seieren. Men han hadde allerede sett farene ved den forfatningen han var med på å skrive.

Om han bare skulle bli en ny eneveldig konge som etterfulgte den forrige – hva var da poenget med det hele?

På denne måten griper serien inn i vår egen tid og viser hvor skjørt fundamentet for det amerikanske demokratiet fortsatt er. Det kommer tydelig frem at det var et mangelfullt dokument som ble undertegnet ved uavhengighetserklæringen i 1776.

De 13 koloniene, som nå ble forente stater, levde tett på et enormt område som var befolket av urinnvånere. Disse stammene hadde inngått egne avtaler med britene som ble erklært ugyldige av det nye USA. Dermed ble landområdene deres fritt vilt. Den amerikanske arvesynden, slaveriet, ble også ignorert. Frihet og likhet i uavhengighetens navn var foreløpig for hvite menn.

Noen vil kanskje reagere på at flere av Trumps omstridte allierte, som den republikanske politikeren Ted Cruz, slipper til med sin tolkning av den amerikanske konstitusjonen. Han sier ikke noe oppsiktsvekkende, og kommer med helt greie ord om frihet. Er ikke det nettopp et interessant uttrykk for kontrasten mellom liv og lære?

Da Hillary Clinton dukket opp og begynte å sutre over det faktum at hun vant valget overlegent i antall stemmer, men tapte elektoratet, ante jeg uråd. Er ikke dette gammelt nytt hun har malt på til det kjedsommelige? Men så viser det seg at det er nok et instruktivt eksempel på de snubletrådene som grunnleggerne av nasjonen ikke hadde sett for seg kunne oppstå. Som «skolefjernsyn» er dette medrivende, selv om formen noen ganger blir litt ensformig.

De gjenskapte slagscenene brukes litt for ofte. Hver episode innledes og avsluttes med ganske svulstige lydklipp som skal lokke deg til å se videre. Den amerikanske revolusjonen var utvilsomt en viktig inspirasjon for hele verden. Men hvor mange ganger orket vi å høre Clinton, Gore, Cruz og Pelosi messe om hvor viktig det var for hele menneskeheten til alle tider! For et norsk og europeisk publikum kan store amerikanske ord noen ganger bli veldig store.