I 2026 har superheltene svevet over høye fjelltopper og kræsjet i dype daler, både kommersielt og kunstnerisk. Den svake «Supergirl» ble lempet ut av tomme kinosaler da ingen kjøpte billetter.
Halvannen måned etter premieren står en pappfigur av Milly Alcock stuet bort i et hjørne på Ringen Kino i Oslo. Der kan «Supergirl» kaste lange blikk etter massene som flommer til Ringen Supreme Sal 1 for å se «Spider-Man: Brand New Day». Den seneste filmen med Tom Holland som Peter Parker sopte inn én milliard kinodollar på seks dager globalt. Ville tall.
Om du drømmer om at filmbransjen skal vokse fra superheltene sine, er det altså bare å pakke ned kryptonitten og innse at kapper og muterte skurker er kommet for å bli. Premien for å treffe rett med superhelter er for stor.
Kerry, Hal og John må etterforske en massakre sammen. Forholdet mellom de to lanternene og politikvinnen er seriens beste beholdning. Foto: HBO/DC
Frekk, handlekraftig og hard i klypen
Derfor jobbes det hardt hos DC Comics. Selskapet administrerer toppnavn som Batman, Superman, Wonder Woman og Aquaman.
For noen år siden hentet de inn regissør og gullgutt James Gunn fra konkurrentene i Marvel. Denne uken legger han grunnlaget for videre satsing med «Lanterns». Den bygger på historien om Green Lantern, en av de mest kjente superheltene i sjiktet under Batman og Superman. I hvert fall hos det amerikanske publikummet.
Vi møter først Hal Jordan som Green Lantern. Han er frekk, handlekraftig og hard i klypen. Publikumsfavoritten Kyle Chandler (Coach Taylor i «Friday Night Lights») spiller ham med humor og rufsete sjarm mot en noir-inspirert bakgrunn. Hal har snart nådd pensjonsalder for superhelter. Han må motvillig trene opp nykommeren John Stewart som sin arvtager.
Duoen drar til Rushville i Nebraska, hvor en massakre har skjedd på den lokale fotballbanen. Underlig nok er det ingen som sørger over de drepte. Mistanken om at ofrene er aliens henger over byen. Duoen kjekler seg gjennom etterforskningen, med den lakoniske veteranen som naturlig korrektiv for den bråkjekke jyplingen.
Lærlingen John Stewart (Aaron Pierre) tas under vingene til Hal Jordan (Kyle Chandler) i «Lanterns» når Hal skal pensjoneres som superhelten Green Lantern.
«Lanterns» prøver å være «True Detective»
Krimsporet er medrivende. Kelly Macdonald er en åpenbaring som den lokale politisjefen Kerry. Måten hun oppgitt dirigerer de to selvopptatte superheltene på, er fint drama og lettbent komedie jeg kunne sett på i timevis.
Stemningsmessig ønsker «Lanterns» å nynne på en «True Detective»-inspirert makkertone. Forholdet mellom Hal og John minner dog mer om «Mindhunter» hvor voksen erfaring og ung ambisjon møttes til duell.
«Lanterns» lar dog sjelden seeren bli på et sted som funker. Handlingen hopper i tid. Det er mye opprinnelse som skal brettes ut. Som ofte i superheltserier jobber fortellingen også for eierne sine, så det blir mye forklaring for å legge til rette for serier og filmer som kommer senere.
Sterk opprinnelseshistorie
Opprinnelseshistorien til John Stewart treffer likevel blink når det spoles tilbake til barndommen hans. Stewart ble oppdratt som Green Lantern-kandidat fra han var baby, siden faren aldri hadde det som skulle til for å bli valgt av sjefene i Green Lantern Corps: null frykt. John Stewart er aldeles fryktløs allerede før han kan gå.
Her treffer DC Comics den samme blinken som John Stewarts opprinnelse gjorde da han ble introdusert på begynnelsen av 70-tallet. Da var han en av de første svarte superheltene, et resultat av seriebransjens ønske om å inkludere nettopp svarte karakterer og lesere.
I dag omtales Hollywoods jakt på fargerik casting nedlatende som woke. På 70-tallet ryddet det veien for John Stewart som økonomisk og kulturell suksess for DC.
Denne sterke opprinnelseshistorien – forankret i seriens mytologi og moderne politikk – er strålende når den går side om side med skriving av ypperste kvalitet. Høydepunktet er den oppsummerende kommentaren fra Hal Jordan:
«We’re all aliens, depending on which planet you’re standing on».
På 70-tallet ble John Stewart (Aaron Pierre) en suksess som Green Lantern. Han regnes som en av de første og største svarte superheltene. I «Lanterns» er hans opprinnelseshistorie blant det som fungerer best.
Et par gode episoder er ikke nok
Noen gode episoder og siterbare punchlines holder likevel ikke. Sesongen byr på det beste og det verste fra det evig ekspanderende underholdningskomplekset som superheltene flyr rundt i.
«Lanterns» beveger seg bort fra krimsporet og får et kjedelig blikk på forholdet mellom Hal Jordan og John Stewart. Duoen er så irritert på hverandre at de ikke får utviklet forholdet sitt. Dvelende bilder og mørke farger blir bare kulisser for handling som egentlig ikke går noe sted. De lange episodene går seg fast i DCs dunkle mytologi. De stadige tidshoppene blir frustrerende rykk ut av fortellingen.
Forventningene til serien er enorme, spesielt hos et amerikansk publikum som er vokst opp med figuren Green Lantern og hans rørende ed:
«In brightest day, in blackest night, no evil shall escape my sight. Let those who worship evil’s might beware my power ... Green Lantern’s light!».
Her hjemme husker de fleste knapt nok den mislykkede filmatiseringen med Ryan Reynolds i 2011, – og det endrer seg neppe med åtte episoder av «Lanterns».
