Dette siste tilskuddet til den noe støvete merkevaren «Nordic noir» har ingen etterforsker i hovedrollen som drikker tett. Han liker heller ikke jazz, har ingen diagnose eller hjemsøkes av fortidens demoner. Nei, han har noe enda mer nerveslitende og uutholdelig: en sjeldent plagsom pappa. Ja, du leste riktig.
Den relativt uerfarne etterforskeren Thomas (Jakob Oftebro) har bare ett fargerikt uromoment i livet sitt – og det er pappaen Alfred Berg (Peter Andersson). Og da en seriemorder begynner å likvidere politimenn ute i tjeneste, er det Alfred som kommer sønnen til unnsetning. Det høres kanskje kjedelig og lite spektakulært ut. Thomas er dessuten en tørrpinn som lever et plettfritt liv sammen med sin forståelsesfulle psykolog-hustru og deres datter på åtte.
Men duoen Oftebro og Andersson får mye ut av dette dysfunksjonelle far/sønn-forholdet. Og det er ikke småtteri en gretten og desillusjonert gammel politimann kan stelle i stand av kaos i det svenske politiet.
Peter og Alfred har aldri hatt noe nært forhold, særlig ikke i voksen alder. Derfor blir denne saken en mulighet til å ta igjen det tapte. Men denne uvanlige veien via en krimgåte til forsoning, blir lang og utmattende. Gjerningsmannen varsler alle sine mord på en kryptisk måte, på et bestemt klokkeslett, men Thomas finner ikke ut av det.
Presset øker, og Alfred bare kompliserer ting. Det viser seg dessuten at seriemorderen er uvanlig godt informert om hva far og sønn holder på med.
Seriens grinebiter foran »den jævla klisjeen». Foto: Netflix
Underspilt vold
Serieskaper George Kay har tidligere laget serier som «Lupin» (2021) og «Hijack» (2023). Han er åpenbart förtjust i det nordiske lyset. «Nordic noir» er her blitt til «Nordic blanc» – der solen aldri går ned, og rollegalleriet knapt får sove. Det skaper den samme hvileløse stemningen som i klassikeren «Insomnia», der Stellan Skarsgårds etterforsker ble delirisk av det nordnorske lyset.
Oftebro og Andersson går inn i en slags tilsvarende psykose der alt handler om å identifisere morderen – men der den konfliktfylte relasjonen mellom dem når som helst kan slå gnister.
Kay er likevel ganske moderat ved bruk av virkemidler. Volden er her langt mer underspilt enn for eksempel i Netflix’ Harry Hole-serie. Selv om morderen har en hang til dramatiske og uvanlig blodige virkemidler, holder Kay tilbake.
På sitt karakteristiske bitende vis latterliggjør Alfred morderens makabre grand finale, som er inspirert av Carl Larssons maleri «Midtvinterblot». For en jævla klisjé, sier han, og man kan ane at Kay applauderer i bakgrunnen. Det Alfred ikke vet, er at han er tildelt en rolle i denne bisarre iscenesettingen av maleriet.
Ofrebro er en av få skandinaviske stjerner som er stor i alle tre landene og veksler uanstrengt mellom språkene. Foto: Netflix
Den perfekte grinebiter
Det er mye ved omstendighetene rundt hvordan far og sønn her gjenforenes som er usannsynlig. Med litt sjenerøsitet kan vi likevel legge disse innvendingene til side, nettopp fordi dramaet mellom dem er såpass underholdende. De spiller ikke bare en variant av politi på film-leken «good cop vs. bad cop», men også «good son vs. bad father». Etter hvert vet vi ikke lenger hvem som er verst.
Andersson er perfekt som hårsår grinebiter – han har både sensibiliteten og utseendet. Han mangler kanskje det demoniske viddet til Ernst-Hugo Alfred Järegård («Riget»), men han er en god nummer to som min svenske favoritt-grinebiter.
Oftebro må spille på litt andre strenger. Han begynner som en superstreiting som gradvis mister kontrollen og sitt moralske kompass. Det krever litt mer subtile virkemidler. Oftebro er blitt hele Skandinavias filmstjerne – han veksler uanstrengt mellom språkene, også her.
Han forsvinner imidlertid litt som rollefigur midtveis, da karakteren holder på å miste sin moralske kjerne. Men Andersson henter ham inn igjen.
