Rose finner friheten i et par bukser

Hvem hadde trodd det: En tysk film om ettervirkningene av trettiårskrigen på 1600-tallet er en av årets mest interessante filmer.

Filmskaperne gjør det ikke lett for seg selv på et kommersielt kinomarked: Filmen er i svart-hvitt og følger en vansiret krigsveteran som gjenoppbygger en forfallen gård i den tyske ødemarken.

Den oppmerksomme kinogjenger vil gjenkjenne Sandra Hüllers ansikt, som er delvis skjult av en protese. Det mest oppsiktsvekkende er likevel at hovedpersonen Rose er maskert som mann.

Hun går kledd i bukser fordi hun på et tidspunkt oppdaget at det lå større frihet i å utgi seg for å være mann. Vi får ikke vite om det ligger noe mer bak denne forkledningen – om dette er et tidlig eksempel på en hun som ønsker å bli en han.

Regissør og manusforfatter Markus Schleinzer har hentet inspirasjon fra hundrevis av tilfeller opp gjennom historien med kvinner som utga seg for å være menn. Rose har funnet en frihet ved å gå i bukser, men det forutsetter selvsagt at hun ikke blir oppdaget.

Mens hun gjenoppbygger sin nye gård, holder hun lokalsamfunnet på armlengdes avstand, vel vitende om risikoen hun løper.

Gradvis kommer hun tettere på omgivelsene. Hun får sågar et tilbud om å gifte seg med datteren til en småbonde hun handler med. Det er en av filmens mange interessante vendinger som ikke utspiller seg helt som vi, eller Rose, forventer.

Markus Schleinzer har kun laget tre filmer på 15 år. Noen vil kanskje huske debutfilmen «Michael» fra 2011, som rystet kinopublikummet ved å menneskeliggjøre en pedofil overgriper. Han har også jobbet som rollebesetter på mange av landsmannen Michael Hanekes filmer, blant annet Gullpalme-vinneren «Det hvite båndet».

Man kan gjenkjenne mange av de samme gudfryktige og bleke ansiktene fra den filmen, og den strenge protestantiske realismen som Haneke er så kjent for. Men Schleinzer har en humor og varme som Haneke mangler, og som løfter denne filmen på uante måter.

Det er da Suzanna (Caro Braun) kommer inn i livet til Rose at filmen tar en ny vending. Heretter må Rose spille mann med større overbevisning, og samtidig gi oss årets filmgåte: Hvordan kan hun befrukte Suzanna uten at hennes kjønn avsløres! Det oppstår ufrivillig komikk, selvsagt, men uten at Schleinzer eller skuespillerne søker det aktivt. Dette er tilsynelatende enkle mennesker som forsøker å løse komplekse utfordringer så godt de kan.

Filmskaperne forsøker å legge seg så tett som mulig opp til 1600-tallets usentimentale og praktiske forestillingsverden. Samtidig legger de en så vidt merkbar eventyrlig hinne rundt fortellingen gjennom en kvinnelig fortellerstemme som vi ikke helt vet om vi kan stole på.

På noen måter er dette et mørkt og forunderlig eventyr fra et av Europas mørkeste kapitler, som Brødrene Grimm kunne hentet råstoff fra. Det hersker en viss lovlydighet, men den gudfryktige paranoiaen ligger der hele tiden som en tikkende bombe.

Truslene er både fysisk konkrete, som slagbjørnen som herjer i området, og mer innbilte, som buksene til Rose. Ja, hun blir selvsagt avslørt til slutt. Men innen det skjer, har hun og Suzanna opplevd en frihetsrus i sitt skjulte fellesskap som viser dem at en annen verden er mulig. De er begge tjent med at skuespillet om ekteskapet fortsetter.

Ved siden av dette eventyrlige tilstreber Schleinzer og produksjonsdesigneren en uvanlig høy grad av historisk autentisitet. Vi kan formelig kjenne teksturen på tingene, og hvor ukomfortable klærne og transportmidlene var. Samtidig demper det svart-hvite fotoet nyansene i den storslåtte naturen og forsterker inntrykket av et mer lukket brakkland.

Schleinzer viser større sjenerøsitet i fremstillingen av Rose og Suzanna. Hüller er den som bærer filmen på sine skuldre ved å ha stålkontroll over et svimlende register; gåtefull i det ene øyeblikket, emosjonell i det neste. Caro Braun er en åpenbaring i det som tegner til å bli hennes gjennombruddsrolle.

Schleinzer har også et annet fortrinn, slik jeg ser det, som nevnte Haneke ikke har: Han unnlater å pine oss med volds- og overgrepsscener.

Da en slagbjørn angriper en lokal kvinne, hører vi bare skrikene på avstand. Det antydes at både Suzanna og senere Rose er blitt gravide som følge av voldtekt, men vi ser det aldri.

I filmens siste parti er det typisk nok ikke en henrettelse vi er vitne til, men den tekniske forprøven til henrettelsen. Det gjør filmen gripende og opphøyd på uventede måter. Men å utpeke Rose til en slags Jeanne d’Arc på vegne av de med annen kjønnsidentitet blir å trekke det vel langt. Rose er ingen «kjønnsvisjonær», men har funnet en frihet i et par bukser. Det er heller ikke så lite.