Vakker, men litt kjedelig Austen-film

Det skal noe til å velge å filmatisere Jane Austens berømte roman nok en gang. Blant et titall dramatiseringer for film og TV står Ang Lees versjon fra 1995 fortsatt for meg som den mest helstøpte. Men tidene forandrer seg, og nye tiår krever gjerne en variasjon tilpasset gjeldende smak og stil.

Ang Lees film hadde manus av hovedrolleinnehaver Emma Thompson. Hun fikk Oscar for beste adapterte manus. Og kanskje med unntak av selve slutten, som er mer spontant rørende i denne nye filmen, er Thompsons manus mer sofistikert og helstøpt enn det som ligger til grunn for årets film. Denne er likevel slett ikke dårlig. Men den er mer inderlig, og dessuten mer poetisk og vakker.

Det høres ikke ut som en negativ ting, men Jane Austen, slik jeg leser henne, er satiriker. Hun observerer britiske klasse- og kjønnsskiller fra tidlig 1800-tall og raljerer over dem på subtile måter, samtidig som hun skriver frem kjærlighetshistorier som, åtte generasjoner senere, fortsetter å gripe tak og engasjere.

Georgia Oakleys film speiler en ny inderlighet som jeg fornemmer eksisterer i større grad i dag enn den gjorde på 1990-tallet. Det gir seg for eksempel uttrykk i scener hvor Elinor Dashwood (billedskjønne Daisy Edgar-Jones) løper med løftet kjole gjennom høyt gress, samtidig som hun, fornemmer jeg, ikke har rent små romantiske forventninger til livet.

Slike scener er fraværende i Ang Lees film, men så var jo også verden morsommere og mer løfterik på den tiden. Det lå en forventning i luften om at klassikere skulle behandles uærbødig.

Humoren er også mer dempet i Oakleys film. Den er mindre giftig når det gjelder samfunnssatiren og det politiske, men til gjengjeld er skuespillerne pene. Edward Ferrars’, godt spilt av George MacKay, kjærlighetserklæring til Elinor kommer tidligere og langt mer utvetydig enn i 1995-versjonen. Det fjerner en del av Elinors (og min) følelse av desperasjon.

Med vår tids oppsmuldrede æresbegrep kan det være vanskelig å sette seg inn i hva dette egentlig handler om.

Ferrars har altså lovet seg bort til en Lucy Steele, som han ikke elsker. Han elsker tvert imot Elinor Dashwood, men lovet er lovet. Her ligger i grunnen hele hovedkonflikten. I dag ville vi bare sagt: «Beklager, Lucy Steele, men jeg elsker en annen, så lykke på reisen.»

Samtidig har Elinors yngre søster Marianne (Esmé Creed-Miles) høye idealer om at en mann må være lidenskapelig og ikke kjedelig. Derfor må hun lære at stille vann kan være dypt og vakkert. Dette forstår hun i form av Colonel Brandon, morsomt nok spilt av Herbert Nordrum, som fyller rollen med en edel og fin mystikk.

Savnet av Emma Thompsons ansikts-ekvilibrismer, Hugh Grants corny kroppsholdning og stakkato-dialog, Kate Winslets uforglemmelige Marianne-rolle samt Alan Rickmans dyktighet til både å være ubehagelig og sentimental blir beklageligvis for stort til at jeg klarer å unngå å sammenligne. Men Oakleys film har god flyt, flott kameraføring, pene mennesker og, altså, større inderlighet.

De som liker roping, gråting og tydelige følelser, får sitt. Mrs. Jennings’ latter er så overdrevet at den blir dum. Hundene, som i 1995-versjonen ble omtalt som «boys», blir nå omtalt som «girls», og Mr. Palmer, en tilkneppet, konstant avislesende adelsmann, spilles av Eliot Sumner, som ikke tror på kjønnsspesifikke pronomen. Det er naturligvis helt fint, men det er ikke noe sjokkerende ved det lenger. Effekten er oppskriftsmessig og understreker for meg at filmen er litt anstrengt.

«Sense & Sensibility» mangler det nødvendige glimtet i øyet og blir dessverre kjedeligere enn den burde og kunne ha vært.