Da spillefilmen «The Social Network» ble lansert i 2010, hadde vi så vidt begynt å ane uråd om Facebooks voksende innflytelse. Det sosiale nettverket hadde da 500 millioner medlemmer.
I dag har Meta tre milliarder medlemmer og utøver en monumental innflytelse. Derfor vil en oppfølger til «The Social Network» måtte orientere seg mer mot hva FB/Meta har gjort med oss som samfunn, enn mot de enkeltindividene som styrer algoritmen.
Mark Zuckerberg blir riktignok utsatt for et karakterdrap gjennom Jeremy Strongs tolkning av ham, som ikke står noe tilbake for Jesse Eisenbergs utlevering i den første filmen. Men Aaron Sorkin, som skrev manus til den første filmen og denne gangen også har regien, er mest interessert i Meta-lederen som et symbol på tekoligarkenes grenseløshet.
Foto: Sony / SF Norge
Han lener seg på den gode, gammeldagse gravejournalisten som helten i dette dramaet, ved siden av den klassiske varsleren. Og han avslører på mange måter at han selv representerer den gamle, analoge verden.
Slik den ene hovedpersonen, Wall Street Journal-reporteren Jeff Horwitz (Jeremy White), hele tiden må ha hjelp til å håndtere den digitale verden, befinner Sorkin seg mentalt i Watergate-eraen. Det er likevel tilstrekkelig for å få frem hva som i hovedsak står på spill.
Klassisk varslersak
Sorkin tar utgangspunkt i varsleren Frances Haugen (Mikey Madison), som i 2019 rystet Facebook med sine avsløringer. Oppbyggingen av filmen leder tankene til Watergate-saken og «Alle presidentens menn».
Horwitz får kontakt med en anonym kilde innad i Facebook, men det tar tid og tålmodighet å lokke henne frem. Hun sliter dessuten med reporterens oppsiktsvekkende mangel på teknologisk kunnskap. Jeg vet ikke om det var slik, men det bidrar til større kontraster og mer komikk.
Filmen starter med en FB-video som oppsummerer hva som har skjedd siden kattevideo-epoken. Som ansatt i civic integrity-teamet i FB gjenkjenner Haugen en hvit kvinne i videoen som slenger rasistiske bemerkninger til to svarte politifolk. Kvinnen har selv lastet opp videoen på en høyreekstrem FB-gruppe som ser ut til å få frie tøyler på det sosiale nettverket.
Haugen konfererer med sine overordnede om den bekymringsfulle utviklingen, men får beskjed om å la det ligge. Den nye holdningen er at FB ikke skal sensurere, og at algoritmen skal gjøre jobben. Ikke lenge etter blir civic integrity-teamet oppløst, og enda flere kompromitterende opplysninger kommer frem.
- Tekoligarkene er Hollywoods nye favorittskurker: – Jeg tror folk begynner å bli genuint redde
I skyggen av den første filmen
«The Social Network» har bare vokst i status siden 2010, ikke minst fordi den både var et skarpt portrett av en oligark-in-spe og forutseende på måter ikke engang filmskaperne kunne vite.
Her er Zuckerberg skjøvet mer i bakgrunnen for at Meta i all sitt velde kan komme til syne. Strong fremstiller Zuckerberg som en utilnærmelig sfinx som er besatt av sitt hovedmål om vekst. Det er betimelig, selv om det ikke alltid i dramatisk forstand er så givende.
Jeremy Strongs tolkning av Zuckerberg minner om et karakterdrap. Foto: SF Norge
Sorkin er en mindre filmatisk og mer dialogorientert filmskaper enn David Fincher, som regisserte den første filmen. De som kjenner Sorkins serier («The West Wing», «The Newsroom»), vil gjenkjenne en rekke sorkinismer – det vil ofte si monologer langt over grensen av hva som er troverdig. Hans forsøk på å sprite opp relasjonen mellom de to hovedrollene med komiske innslag er ikke for enhver smak. Hvorfor i all verden Madison må vise så mye halvnakenhet, gir ikke mening.
Filmen slutter med Haugens løftede knyttneve etter kongresshøringene i 2021. Men fem år senere har lite forandret seg. Tekoligarkene kan ture frem som før. Vil filmen i det minste fungere som en advarsel og vekker? La oss håpe det.
