Imponerende musikk i uforglemmelig film

Helt siden premieren i Cannes, har musikken i «Sirat» vært en snakkis. Suggererende drønn midt i Marokkos ørken slår an tonen. Elektronikaartist David Kangding Ray har komponert musikken som blander tekno, ambient og spirituelle lyder.

Slik maner han frem en magisk, lokkende atmosfære som snart skal fortone seg som lyden av dommedag.

En tekstplakat i begynnelsen hinter også om hva som skal treffe oss: Sirat er et muslimsk navn på broen over helvete som sjelen må krysse på dommens dag.

Til tross for den imponerende musikken, kan «Sirat» først ligne en fortelling du har sett mange ganger før. Vi skal på en farefull roadtrip, med ulike mennesketyper som må lære seg å samarbeide.

Men den fransk-spanske regissøren Oliver Laxe (43) tar noen grep som fører fortellingen i en høyst uventet retning. «Sirat» har et av de mest brutale vendepunktene jeg har sett på lenge.

Store deler av «Sirat» er spilt inn i ørkenområder sør i Marokko. Det øde, majestetiske landskapet, og den dystopiske stemningen, gir assosiasjoner til klassikeren «Mad Max».

En spansk far og hans lille sønn ankommer et raveparty midt i en øde ørken. Faren Luis leter etter datteren Mar. Han har ikke hørt fra henne på fem måneder, men har fått tips om at hun kanskje er her.

Slike ravefester i ørkenen i Marokko arrangeres også i virkeligheten. Ofte er dette hemmelige eller semi-offisielle events som tiltrekker seg elektronikafans og frie sjeler fra hele verden.

Faren finner ikke datteren, men kommer i kontakt med fem andre søreuropeere. De tipser ham om et nytt rave enda lenger sør, ved Mauritania. Kanskje datteren befinner seg der?

Reisen videre er ikke uproblematisk. En krig er under opptrapping. Nøyaktig hvilket år vi befinner oss i, er uklart, men det hintes om at tredje verdenskrig kanskje er i ferd med å starte.

Den lille gruppen med europeere som likevel velger å fortsette sørover mot neste rave, portretteres som frihetssøkende mennesker. De jakter åndelige åpenbaringer, heller enn materiell og tradisjonell trygghet.

Karakterene skildres med varme, men vi får vite minimalt om deres fortid. Blant annet har flere amputert en arm eller fot uten at det opplyses hva som har skjedd dem. Fokuset er her og nå.

En av Spanias mest kjente filmstjerner, Sergi López (60), spiller faren Luis. Han er en fremmed fugl i ravemiljøet, mens sønnen Estaban (cirka 12 år) er en mer «gatesmart» og handlekraftig type. Med seg har de også en skjønn hund som letter filmens stemning starten.

Også en annen hund har en sentral rolle. I Cannes ble de to bikkjene sammen belønnet med «Palme Dog», en årlig pris for beste innsats av hunder i en film.

Legg merke til hvordan den ene hunden lukker øynene samtidig med mennesket som bærer ham, i en av filmens mest dramatiske scener. I Cannes ble «Sirat» også tildelt den prestisjetunge «Juryprisen» (tredjeplass) og prisen for beste musikk.

Med «Sirât» utmerker Laxe seg som en modig historieforteller. I likhet med Joachim Trier skriver 43-åringen manusene sine sammen med en fast medforfatter, Santiago Fillol. Laxe og Fillol tar noen meget dristige valg i sitt fjerde filmsamarbeid.

Duoen bruker mange og sterke virkemidler mot slutten av «Sirat». Effekten av plottvistene er nervepirrende. På et tidspunkt fikk jeg assosiasjoner til morbide «Squid game». Jeg tror likevel at filmen hadde slått enda hardere emosjonelt om de hadde vært mer tilbakeholdne med sjokkeffektene.

Disse vågale grepene balanserer likevel hårfint på Sirat-broen – mellom ørkenkaos og åndelig åpenbaring – og løfter «Sirat» frem som et originalt og spenstig verk.

Spanias Oscar-kandidat beveger seg mellom filmkunstens yttergrenser: dristig og ujevn, men strålende uforglemmelig.