Fett fjordmonster i ko-ko film

Hvis det fantes en Oscar-pris for «flotteste landskap», ville Sognefjorden garantert hatt vinnersjanse. Settingen for «Kraken» er med andre ord ypperlig. Ideen til filmen er også knallgod: I en bygd ved Sognefjorden ligger et oppdrettsanlegg. Her har de utviklet en ny type teknologi som bekjemper lakselus.

Når grådige mennesker misbruker teknologien, forstyrres fjordens økosystem. Aiai, det burde de selvfølgelig ikke gjort! For da vekkes sjømonsteret Kraken til livet. Sa jeg sjømonster? Yeay!

Ifølge skandinavisk folketro er Kraken navnet på et mystisk sjømonster. Med sine lange tentakler kan det gripe og senke skip. Monsteret er også skikkelig god til å kverke turister som driver med vannsport, viser det seg.

«Kraken» hadde verdenspremiere på filmfestivalen i Göteborg i forrige uke. Alle tre visningene var utsolgt, og det var kø for å få tak i restplasser. En fyr fra festivalkontoret holdt en kort innledning før forestillingen jeg var på. Da han nevnte ordet «sjømonster», svarte publikum med et høyt «yeay».

Ved siden av meg satt et voksent par som fniste entusiastisk hver gang det dukket opp slim, gørr og andre skrekkeffekter. Sjømonsteret må ha greid å kile hjernen deres med en av tentaklene. Duoen koste seg åpenbart med at mange av sjangerens klisjeer er på plass. Blant annet er monsteret svært fascinert av en kvinne, i likhet med ikoniske King Kong.

Da visingen var over, brøt det ut både jubel og applaus for filmen og regissør Pål Øie («Villmark» og «Tunnelen»), som var til stede. «Kraken» har mye av det som skal til for å trekke publikum til kinoene, ikke minst en pirrende trailer.

Bare synd at manuset ikke er bedre skrudd sammen. Selv satt jeg igjen med opplevelsen av å ha sett en «testfilm» eller «pitch‑video». Altså et råutkast til en film som kunne blitt så mye bedre.

Ideen med å legge handlingen til et oppdrettsanlegg gir filmen et særnorsk preg. Plottet skaper også en forventning om at den skal ta opp konflikten mellom oppdrett som en viktig næring og forurensning av fjorder. Filmen gjør delvis det, men på en svært ufarlig måte. Ingen lakseoligarker kommer til å miste nattesøvnen av dette lettbente eventyret.

Monsterfilmers mål er å underholde. Norske suksesser som «Troll» og «Trolljegeren» greide likevel noe mer. De lyktes med å flette gammel overtro inn i handlingen på en fiffig måte. Barndommens fascinasjon for troll ble vekket til live på frydefullt vis.

Til sammenligning makter ikke manusforfatterne av «Kraken» å etablere en fengslende mytologi rundt filmens uhyre. I stedet lesses det på med «vitenskapelige» ord, som liksom skal gi en logisk forklaring på den ko-ko handlingen. Disse er lagt i munnen til hovedpersonen Johanne (Sara Khorami).

Hun jobber ved Havforskningsinstituttet i Oslo og blir sendt på inspeksjon til oppdrettsanlegget i bygda Vangsnes. Der møter hun igjen eksen Erik (Mikkel Bratt Silset) som er ingeniør ved anlegget. Det ligger i kortene at deres gamle romanse skal blomstre på nytt, men dette sporet er ikke godt nok utnyttet. Det samme gjelder sidehistorien med tre unge naturvernere.

Et annet problem er at filmen aldri greier å gi inntrykk av om oppdrettsanlegget er bygdas hjørnesteinsbedrift eller ikke. Det virker som om turisme er en like viktig næring, et fortellergrep kjent fra «Haisommer». Tenk så gøy det da hadde vært om Kraken angrep et cruiseskip i Sognefjorden! Vel, det skjer ikke.

Den visuelle fremstillingen av oppdrettsanlegget er for øvrig latterlig lite troverdig. Det er et knøttlite, gammeldags bruk på en beskjeden brygge, hvor det knapt er ansatte. Jeg klarer ikke å tro på at dette liksom skal være en høyteknologisk bedrift, som japanske investorer er på vei for å kjøpe opp.

Første del av filmen føles mest som en transportetappe frem til at monsteret skal åpenbare seg. Lenge ser vi bare skyggen og antydningen til uhyret under vann. Et godt lyddesign underbygger den skumle stemningen.

Tidlig begynner folk å dø. Til slutt mistet jeg tellingen. Javisst, er det spennende å se monsteret jakte på mennesker, men jeg får ikke følelser for noen av karakterene. Filmen greier aldri å etablere en emosjonell nerve.

«Kraken» skulle egentlig hatt kinopremiere i høst, men den ble utsatt tre måneder. Produsenten ønsket å bruke mer tid på de visuelle effektene. En smart avgjørelse. Kraken er blitt den store stjernen i et norsk actioneventyr som ikke flyter.