Grogu stjeler showet i ny Star Wars-film

Star Wars er tilbake på kino for første gang siden «The Rise of Skywalker» i 2019. Siden har Disney brukt milliarder på å fylle strømmetjenesten med historier fra en galakse langt, langt unna.

Vi ble først kjent med dusørjegeren Mando og Grogu på TV-skjermen. Den grønne go’klumpen er i samme slekt som en av Star Wars-universets mest elskede figurer, nemlig Yoda.

Det første du kanskje tenker, er: Må jeg se tre sesonger av serien for å følge med på «The Mandalorian and Grogu»?

Det korte svaret er nei.

Regissør Jon Favreau vet at filmen må fungere også for dem som aldri har sett serien. Han ivaretar magien.

«The Mandalorian and Grogu» er et actionfylt eventyr du kan se uten altfor mye detaljert nerdekunnskap om imperiet, stormtroopers, onde keisere eller jediriddere. Filmen er likevel bevisst sin arv. Er du glad i referanser, finner du morsomme vink til kjente barscener og farlige monstermøter fra de gamle filmene.

Det du trenger å vite, er at handlingen er satt etter de tre gamle klassiske filmene og før de tre siste filmene. Mando er en kriger som jobber på oppdrag. Grogu er hans lærling og har dessuten nådd det som best kan beskrives som en trassig tenåringsfase. Konsekvenstenkning står ikke høyt på plakaten. Det fører selvsagt paret opp i en rekke farlige situasjoner.

Imperiet har falt, men krefter som støttet det onde, jobber fortsatt i kulissene. I stedet for å lene seg for mye på kjente karakterer fra TV-serien, introduserer filmen deg for helt nye. En av dem er oberst Ward, spilt av selveste Sigourney Weaver.

Å by på selveste Ripley i en viktig rolle er et skikkelig sjakktrekk. Det samme er det å la mesterregissør Martin Scorsese ha stemmen til en av filmens festlige biroller, en figur som bokstavelig talt har mange armer å holde styr på.

Det som også gjør «The Mandalorian and Grogu» særs underholdende, er at oppdraget Mando og Grogu får, er å redde sønnen til Jabba the Hutt. Rotta er kidnappet, og jeg forventet at figuren skulle være like fæl som sin far. Men idet Rotta åpner munnen med den silkemyke stemmen til Jeremy Allen White, ryker alle fordommene. De store paddene er et forbløffende morsomt gjensyn og sørger for høy nostalgifaktor.

«The Mandalorian and Grogu» kan best beskrives som en space western. Det understrekes av Ludwig Göranssons musikk, som gir mer assosiasjon til Sergio Leone enn John Williams’ originale musikk. Filmen sprinter fra den ene farlige situasjonen til den andre, og det eneste som mangler for å gjøre western-følelsen komplett, er en duell i soloppgang.

Filmen skiller seg også ut i jungelen av glatt dataanimasjon. Grogu er skapt ved hjelp av avansert animatronikk, praktiske dukker, dukkeførere og litt digital CGI for den siste finpussen. Med blinkende øyne og subtile bevegelser i ansikt og ører føles Grogu fysisk til stede. Han stjeler hver eneste scene han opptrer i – og det er heldigvis mange.

Under hjelmen til Mando skjuler Pedro Pascal seg. Selv om du sjelden ser ansiktet hans, er den staute krigeren forbausende uttrykksfull. Jeg har ikke noe problem med å leve meg inn i hans strabasiøse eventyr.

Et par ting savner jeg likevel. Dialogen blir for banal og mangler de gode onelinerne som tilfører en dose humor. Karakterene og historien hadde heller ikke hatt vondt av litt mer kompleksitet og dybde. Du kan også si at den mangler det episke stjernekrig-aspektet og føles litt som en lang TV-episode.

Innvendingene til tross, du vil ikke ha poesi i en slik film. Du vil ha et fornøyelig eventyr, og der leverer «The Mandalorian and Grogu». Filmen bør tilfredsstille gamle fans og garantert skaffe noen nye. Star Wars er absolutt morsomst når det ikke prøver å være politisk korrekt og viktig.