John Travoltas famlende sjarmoffensiv

Jeg så denne filmen da John Travolta ble tildelt en æres-Gullpalme under filmfestivalen i Cannes. Det var en fortjent hommage til en skuespiller som alltid har fortolket rollene sine med stort hjerte og sensitivitet.

Noe av den samme tilnærmingen kan merkes i langfilmdebuten hans som regissør.

Filmen er basert på Travoltas barnebok fra 1997, som henter inspirasjon fra hans egen oppvekst som flyfantast på 1960-tallet. Vi møter Jeff (Clark Shotwell), som skal på sin første flytur i en alder av 8 år. Vi befinner oss i den såkalte space age-epoken i amerikansk historie, der optimismen synes grenseløs.

For Jeff og moren handler ikke en flyreise om å komme seg til en destinasjon. Nei, det handler om en tilstand. Om å omfavne en luksuriøs drømmetilværelse der tid og sted opphører og hverdagen slutter å eksistere.

På veien med Trans World Airlines til California skal de mellomlande i flere byer. For Jeff er bare det å være i et fly, eller på en flyplass, en ekstatisk opplevelse. Han vet alt om flyenes design og kapasitet og har pugget de fleste rutene. Han kan riktignok styre seg for noe av maten som serveres – særlig den tidlige flymatens tvilsomme nyskapning: Chicken Cordon Bleu. Men flyvertinnene, disse luftens drømmekvinner, gjør det likevel verdt det.

Ingen vil finne på å lage en samtidsfilm i dag om en familie som nyter flyreiser og luksus med verdens beste samvittighet. Men det er kanskje denne filmens fremste attraksjon: I likhet med dramaserien «Mad Men» får den oss til å humre over tiden som er gått. Og hva som var den gjengse oppfatningen om fremskritt den gangen.

Det er alltid artig å se en mor som gjør alt galt. Med vår tids øyne. Moren til Jeff (spilt av Kelly Eviston-Quinnett) gjør som alle andre voksne på flyet: hun røyker og drikker. Hun lar ikke sjansen gå fra seg om en velkledd mann på flyet viser interesse for henne. Det er et småsjarmerende og søtt portrett som vår tids foreldre kanskje vil grøsse litt av.

Men Jeff – og Travolta – viser stor forståelse overfor denne selvopptatte, men selvstendige kvinnen som i en alder av 49 fortsatt drømmer om å lykkes i Hollywood.

Travolta har kjøpt rettighetene til alt som kan krype og gå av musikk som definerte denne perioden, fra bossanova-jazz til Frank Sinatra. Han makter likevel ikke å forene musikken og bildene på en medrivende nok måte. Det skyldes at filmen ikke har en gjennomtenkt dramaturgi. Alt skjer i likestilte, statiske sekvenser. Jeff og moren har ikke noe mål med reisen.

Det er selvsagt fordi reisen i seg selv er målet. Problemet er at det visuelle universet som danner rammen for flyopplevelsen, ikke har nok forførende atmosfære. I «Mad Men» ble 60-tallet gjenskapt i pinlig detalj – det lå en kunstnerisk visjon bak den visuelle utformingen. Her oppleves perioden som en vag og pikselert drøm.

Den fremstår omtrent slik jeg kan forestille meg at de nåværende programmene for kunstig intelligens ville fremstilt perioden, om de ble bedt om å «prompte» Travoltas bok. Dette er kanskje litt slemt overfor en film som har et veldig enkelt premiss og overhodet ikke ønsker å tråkke i fotsporene til «Mad Men».

Travolta vil hylle et lite, men ikke ubetydelig kapittel av sin oppvekst. Han vil gjenskape sin storøyde og naive opplevelse av en tid da alt var mulig. Da vi trodde på fremtiden og på myndighetene. Og teknologien var vår venn. Som kontrast til vår egen tid er det ganske spektakulært.