Dokumentarfilmer om fotballstjerner er vanligvis for fansen. De hører sjelden hjemme på kino. Den britiske filmskaperen Asif Kapadia er en av ytterst få dokumentarister som har forvandlet fotballportrettet til en kunst.
Dokumentaren hans om Diego Maradona var som en gresk tragedie med svimlende overmot og fall. Ved en enestående bruk av arkivopptak satte han sammen noen av brikkene i puslespillet om fotballstjernen, slik han også med stor suksess gjorde i filmene om Ayrton Senna og Amy Winehouse.
Denne gangen er turen kommet til en annen av de store fotballprofilene fra før årtusenskiftet, Kenny Dalglish. Kapadia vokste opp som Liverpool-fan, og det forklarer noe av fascinasjonen. Men det er selvsagt noe større som gjør Dalglish til en spennende modell for Kapadias metode.
I likhet med Maradona oppnådde han en enestående posisjon i den byen han representerte på fotballbanen. Selv i dag synges det sanger om Dalglish på Anfield stadion. Slik Maradona ble opphøyd til gudestatus i Napolis bakgater, skulle Dalglish bli dyrket i Liverpool på en måte som savner sidestykke i moderne britisk fotball. Og det var en tragedie som skulle hente frem hans storhet.
Kompleks fotballforståelse
Kapadia starter der det begynte for så mange av oss som fulgte britisk fotball som barn på 1970- og 80-tallet: blant fotballkort og tegneserier. Skotsk eliteserie ble ikke vist som ukens tippekamp i Norge, og det finnes ikke mange TV-opptak fra bak kulissene. Men gjennom kort, blader og tegneserier kunne vi holde oss orientert (trodde vi).
Dalglish introduseres som en slags skotsk tegneseriehelt, før vi ser de første opptakene med ham i Celtic-drakt. Dalglish var noe så sjeldent (den gangen) som en protestantisk stjerne i en katolsk klubb. Han var også uvanlig ved å ha både en kompleks spillerforståelse og evne til å gjøre det uventede. Og ikke minst: Han var en målscorer.
Dalglish var den komplette fotballspiller. Foto: Selmer Media / Hulton Archive
Det tok ikke lang tid før han vokste ut av den skotske ligaen. Liverpool hadde nettopp mistet en av sine største stjerner noensinne, Kevin Keegan. Det sier mye om Dalglish at han nærmest over natten greide å fylle Keegans sko. Fra 1977 til 1990 skulle han ikke bare bringe britisk fotballs beste lag til nye høyder, men bli selve definisjonen på den komplette fotballspiller.
Da tragediene rammet
Dalglish var en renhårig fighter på banen og ydmyk utenfor. Svært ulik Maradona. Men han var også en naturlig leder. Et sjeldent intervju med legenden George Best oppsummerer Dalglish som spiller best: Han kunne se at Dalglish hele tiden lå noen hestehoder foran både medspillere og motstandere. Dalglish kunne tenke mange trekk i forkant og hadde et unikt blikk for spillet.
Det som likevel definerer Dalglish som spiller og menneske i denne filmen, er hva som skjer utenfor banen. Det kom et forvarsel under Europacupfinalen mot Juventus på Heysel stadion i 1985. Da en mur kollapset, døde 39 fans. Årsaken var tilsynelatende bråkmakere fra Liverpool. Men nærmere undersøkelser viste at stadion ikke var sikret. Så inntraff en ny tragedie.
Under FA Cup-semifinalen mot Sheffield i 1989 mistet 97 mennesker livet på Hillsborough da altfor mange mennesker ble presset inn på stadion. Igjen ble skylden lagt på fotballfansen, mens kriminell svikt i sikkerhetsrutinene ble dysset ned. Dermed fikk myten om at hooliganisme var årsaken, feste seg.
En legende ble skapt
Dalglish kunne ikke fordra råttent spill. Og det var det den konservative regjeringen under Thatcher gjorde da de forsøkte å slå politisk mynt på tragedien. Men tragedien virket også inn på Dalglish på et dypere plan. Det er mye av det filmens siste halvdel handler om.
En ydmyk helt Foto: Selmer Media
Sammen med spillerne la han fotballen til side og inntok rollen som hele byens sjelesørger. I en by med nær 50 prosent arbeidsløshet blant unge menn var fotballen det sosiale limet. Fotballen var eskapisme, javisst, men den bandt byen sammen på så mange måter. Byens borgere følte seg sett av den empatiske lederen, de opplevde at han sto ved deres side. Det var her han fant sin storhet.
Kapadia henfaller ikke til heltedyrking i sitt portrett. Til det er Dalglish altfor ydmyk og nådeløst selvironisk, ofte med en lun skotsk humor (noe som gjør undertekster nødvendig). Nok en gang har Kapadia og hans klipper Matteo Bini skapt filmmagi av arkivopptak. Igjen har han gått dypere enn de fleste i å skildre relasjonen mellom en fotballstjerne og fansen.
