Almodóvars oppgjør med seg selv som vampyr

Den spanske og engelske tittelen på denne filmen er direkte oversatt «Bitter jul». Men det er liten sjanse for at filmen blir et fast innslag blant de julefilmene vi ser hvert år.

Julen eller noe som ligner et julebudskap befinner seg langt unna Almodóvars tanker i denne filmen. Her er vi tilbake i det selvreflekterende og metabelagte universet fra «Smerte og ære» (2019). Dette er enda et stykke selvutleverende autofiksjon, også denne gangen om en homofil filmskaper som bruker sine nærmeste som råstoff.

I «Smerte og ære» var det en aldrende Antonio Banderas som hadde begynt å få bange anelser om hvordan hans filmografi griper inn i virkeligheten. Denne gangen er det en noe yngre regissør (Leonardo Sbaraglia) som holder på å ferdigstille sitt nye manus. Men han er ikke fornøyd. Han søker derfor blant sine nærmeste etter inspirasjon.

Vi som publikum får servert «filmen i filmen» etter hvert som skriveprosessen hans skrider frem. Det åpner for interessante refleksjoner rundt forholdet mellom levd liv og fiksjon. Men også for en viss frustrasjon over hvor fragmentert denne fortellingen blir. Omtrent slik livet selv iblant kan fortone seg.

I motsetning til livet krever fiksjonen presisjon og oversiktlig dramaturgi. Det er ikke alltid Almodóvar gir oss nok av dette siste, men autofiksjon er noe han behersker. Man kan kanskje si at Almodóvar har ryddet seg et unikt lite hjørne i filmhistorien ved sin langvarige problematisering av egne valg.

Hovedpersonen har denne gangen alle likhetstrekk med Almodóvar, bortsett fra utseendet. Raul har en internasjonal fanskare som venter på at han skal komme med en ny film som kan gjenoppvekke hans storhet. Men det går trått. Det er først når han søker inspirasjon fra sin kollega Monica (Aitana Sánchez-Gijón) at han opplever progresjon i skrivingen.

Fram til da har vi blitt introdusert for rollegalleriet i filmen-i-filmen. Det består av en tidligere kultfilmregissør, Elsa (Bárbara Lennie), som også drømmer om et comeback. Slik Raul må søke inspirasjon i sine venners liv, går Elsa enda mer systematisk til verks. Hun suger til seg alt drama som hjemsøker vennenes privatliv og innlemmer det i et nytt manus hun skriver på.

Da vennene får nyss om at privatlivet deres er utlevert i de nye filmmanusene, reagerer de kraftig. Rauls reaksjon på deres reaksjon avdekker hans hensynsløshet som filmskaper, overfor både omgivelsene og seg selv.

Det er da Monica konfronterer ham at han endelig innser hva som bør være filmens tema. Den bør selvsagt handle om filmskaperen som vampyr. Slik veksler filmen mellom de ulike lagene av fiksjon. Det er et komplisert byggverk som henger noenlunde sammen, men mangler den emosjonelle dybden fra «Smerte og ære».

Vi tilbringer ikke nok tid med noen av rollefigurene til å få dem under huden. Vi vet for lite om hva som driver dem, utover trangen til å suge blod fra sine omgivelser.

Som alltid er fargepaletten til Almodóvar elegant og smakfull. Men den mangler brodd. Kanskje finner Raul en forløsning på sitt filmprosjekt, men jeg synes ikke Almodóvar oppnår det samme.

For fansen er det likevel nok av innslag som i det minste kan minne om god Almodóvar-årgang: Musikken fra Alberto Iglesias, den utsøkte produksjonsdesignen, de emosjonelt vibrerende nærbildene, ja til og med en gjesteopptreden av musen Rossy de Palma får vi.

Bárbara Lennie er en nykommer i Almodóvars univers, men er som skapt for hans nærbilder av særlig kvinnelig emosjonell smerte. Hun kan riktignok ikke måle seg med Carmen Maura og Marisa Paredes, skuespillerne Almodóvar løftet opp på diva-panteonen nær Joan Crawford. Men som med så mye annet i denne filmen, får det duge.