Skjebnen til Sasha Skochilenko er ganske godt kjent nå. Hun var en av de første medieomtalte ofrene for Putin-regimets brutale forfølgelse av opposisjonelle stemmer i Russland etter invasjonen av Ukraina.
Få måneder etter invasjonen utførte hun sin stille protest i St. Petersburg. Hun erstattet prislapper i butikker med et antikrigsbudskap. Det forteller mye om regimets paranoia at den tilsynelatende harmløse handlingen skulle lede til en fengselsdom på sju år.
I denne enkle, men effektive dokumentaren følger vi rettsprosessen sammen med hennes nærmeste. Kjæresten Sonya og bestevennen Alex jobber på heltid for å kjempe for Sashas sak. Det skjer ikke uten omkostninger.
De er en del av det russiske LHBT-miljøet og allerede en utsatt gruppe. Sonya og Sasha legger ikke skjul på sin kjærlighet, selv om den er kriminalisert. Vi blir med Sonya til fengselet der hun forsøker å smugle inn mat til Sasha. Forholdene er kummerlige.
Sasha lider av cøliaki og får ikke tilgang på glutenfri mat. Hun blir utmattet og syk. Likevel viser hun en bemerkelsesverdig optimisme og ukuelighet i rettssalen. Det smitter over på de andre.
Finner sin stemme
Det unike ved denne filmen er ikke nødvendigvis at vi får møte en dissident som yter motstand overfor den russiske propagandamaskinen. Det er måten hun blir en opposisjonell stemme på, som gjør den spesiell.
Sasha hadde aldri trodd at hun ville bli straffeforfulgt. Russland hadde ennå ikke trappet opp forfølgelsen i det omfanget vi ser i dag. Hun fremstår i starten som en svermerisk kunstnersjel som lever i øyeblikket. I møte med det russiske retts- og fengselssystemet våkner hun for alvor. Det er smertefullt, men samtidig finner hun sin stemme.
Sonya med plakat av Sasha i gatene i St. Petersburg. Foto: Apple Plus.
Hun vender sin umulige situasjon også til noe oppløftende og mer velartikulert. Til tross for trakasseringen i fengselet forsøker hun å være produktiv. Sasha er musiker, men kan ikke praktisere i cellen sin. Derimot kan hun tegne. Vi får se skissene hennes som hun smugler ut til Sonya. De illustrerer en hjerteskjærende humanisme. I starten får hun ikke bruke fargestifter – uklart av hvilken grunn. Når fargene likevel kommer, fyller det også filmen med en uventet livsbejaende kvalitet.
Orwelliansk
Det er selvsagt grenser for hvor heroisk man kan opptre under slike dehumaniserende forhold, og det er grenser for hvor tett på Sasha vi kan komme. Vår oppfatning av henne baserer seg på beskjedene hun sender ut til sine nærmeste, og opptakene av henne i rettssalen.
Sasha er lattermild overfor de absurde anklagene, men blir sjokkert over den strenge straffen. Da Sonya bryter sammen, faller også Sashas tapre maske.
Sasha Skochilenko finner for alvor sin stemme som opposisjonell i møte med det russiske retts- og fengselssystemet. Foto: Apple Plus
Filmskaper Anna Rudikova er tålmodig ved hovedpersonenes side. Hun formidler det som skjer med en økonomisk enkelhet. Vi får noe av det samme innblikket i fengselslivet i Russland som Pussy Riot-jentene ga oss da de ble fengslet for noen år siden. Også den gangen var anklagene absurde og preget av orwellsk «nytale» – et totalitært språk som skal forhindre kritisk tenkning.
Filmen minner meg også om skjebnen til den russiske «terror-arkeologen» Yuri Dmitriev. Han har viet livet sitt til blant annet å avdekke massegravene fra Stalins terrorvelde. Putin-regimets prosess mot ham er skildret i «The Dmitriev Affair», som nylig ble vist under Human-festivalen i Oslo.
Dette er to filmer som fortjener en mer fremtredende plass i diskursen her hjemme om hva som foregår i Russland.
