«Spacey Unmasked» fremmer nye og sterke anklager mot Kevin Spacey

I en britisk domstol ble Kevin Spacey i fjor frikjent for anklager om seksuelle overgrep mot fire menn. Under rettsprosessen hadde han avvist anklagene som oppspinn. Bare i ett av tilfellene kunne han, etter egen oppfatning, ha vært mindre pågående.

Om vi skal tro denne ferske britiske dokumentaren, var dette et av få tilfeller der skuespilleren offentlig røpet noe om sin seksuelle legning. Som det kommer frem av dette utmerkede journalistiske gravearbeidet, voktet han sitt privatliv som om det gjaldt livet. Dokumentaren knytter hans seksualitet og oppvekst til hans skjebne som en av vår tids fremste symboler på hvordan mektige filmmenn tar seg til rette.

Ja, filmskaperne argumenterer ganske overbevisende for at Hollywoods fornektelse av homofiles eksistens i egne rekker har bidratt til at filmstjernen ble en tikkende bombe.

Kevin Spacey benekter alle påstandene. Han har nektet å medvirke i filmen fordi han mener han ikke fikk nok tid til å imøtegå beskyldningene.

Spaceys barndom skildres som uutholdelig. Storebroren Randy Fowler forteller om en ustabil far og horrible hendelser som ingen barn slipper uskadet fra. Fowler har forsøkt å holde fortiden på avstand ved å skape en maske, som han kaller det. Han kler seg og lever på en måte som gjør at det ytre avleder oppmerksomheten fra den indre smerten.

Kevin Spacey fant sin maske gjennom skuespill og skoleteater. Det var en mulighet til å flykte inn i nye identiteter og legge oppveksten bak seg.

Tidslinjen og dramaturgien i denne todelte dokumentaren minner om den som ble anvendt i «Vi må snakke om Cosby». Hovedpersonens angivelige seksuelle overtramp er så mange at de må dateres til de ulike produksjonene. Jo mektigere han ble i Hollywoods hierarki, desto mer frenetisk ble aktiviteten.

Spaceys stjernepersona, eller karisma, var preget av kontroll over publikum – enten det var i kinosalen eller i virkeligheten. Filmen skildrer en mann som behersket forførelsens kunst til fingerspissene.

Mange av hans påståtte ofre for tilnærmelsene hevder de ikke var seksuelt tiltrukket av ham. De forteller likevel om hvordan han kunne hypnotisere med sin karisma. Samtidig var han selv et hjelpeløst offer for sine ukontrollerte impulser til å jakte på potensielle ofre.

Kontrasten mellom det ytre imaget og det indre kaoset er slående. Gjennom intervjuer med broren, tidligere venner og dem som hevder seg utsatt for hans seksuelle forfølgelse, tegnes et bilde av en mann på flukt fra seg selv.

Han ble en stor filmstjerne i en tid da det å være homofil fortsatt var skadelig for karrieren. Serien påstår at Spacey lærte å hate sine seksuelle impulser i oppveksten. Videre ble han i Hollywood omfavnet av et system som opprettholdt dette selvhatet. Det som skjedde bak lukkede dører, brydde ingen seg om, så lenge man var god til å skjule det.

Dette hykleriet har vart helt frem til vår egen tid. Det er kanskje ikke før nå, etter #metoo, at Hollywood har vært i stand til å lufte ordentlig ut i skapet for homofile.

Spacey har kanskje ikke voldtatt noen, slik et av ofrene formulerer det. Likevel har det vært traumatisk for ofrene, nettopp fordi de grove seksuelle tilnærmelsene ble fremmet ved bruk av utpressing, slik flere av dem beskriver det.

Om de unge mennene var føyelige, kunne Spacey hjelpe dem videre i karrieren, hevder de. De fleste av dem var skuespillere i små biroller som Spacey møtte under opptak. Flere av dem er i utgangspunktet robuste typer med militær bakgrunn. Men også de ble lett match i møte med Spaceys suverene utnyttelse av sin maktposisjon, slik de opplever det i dag.

Det er veldig interessant å oppleve maskuline og barske menn som #metoo-ofre. Det viser kanskje enda mer effektivt hvor hjelpeløs man er på bunnen av Hollywood-systemet dersom maktpersoner vil utnytte deg.

Spacey ble frikjent av den britiske domstolen i strafferettslig forstand. Men siste ord er ikke sagt. Til det synes fortellingene altfor mange.