- Internasjonal premiere under filmfestivalen i Cannes.
- Filmen får kinopremiere i Norge 27. september.
Filmproduksjon og penger er uløselig knyttet sammen. Derfor er det ikke så rart at Francis Ford Coppolas egenfinansierte milliardprosjekt har forårsaket spekulasjoner.
Vil han på nytt gå konkurs?
Blir det hans svanesang som filmskaper?
En av de mest kjente jungellovene i Hollywood – bruk aldri egne penger! – hentes nå frem igjen av bransjekommentariatet. Men «Megalopolis» ville aldri blitt noe av uten den legendariske filmskaperens vingårder. Om det er vel anvendte penger er en helt annen sak. Du har uansett ikke sett en film helt lik denne før.
«Megalopolis» er svimlende ambisiøs, ofte frustrerende, noen ganger befriende. Den har fått kritikerne til å slipe knivene og Hollywood til å flire hånlig. Den har likevel kvaliteter som gjør den mer interessant enn mange amerikanske studiofilmer.
Amerika og Roms fall
Mange har sammenlignet Amerikas nåværende politiske kaos med begynnelsen på Romerikets fall. Coppola er ikke akkurat subtil i sin påpekning av denne parallellen.
Han lar New York og Rom inngå i en slags retro-futuristisk dystopi som ikke er så ulik dagens Amerika. Her drømmes fortsatt store drømmer, og de autoritære kreftene har ennå ikke vunnet.
Arkitekt-kjendisen Cæsar Catilina (Adam Driver) er blant de visjonære drømmerne som vil gjenoppbygge byen New Rome etter et sivilt sammenbrudd. Hans kongstanke er å anvende det banebrytende stoffet Megalon til å bygge en ekstremt hurtig hovedfartsåre gjennom byen. Den lokale borgermesteren Cicero (Giancarlo Esposito) motsetter seg imidlertid planene.
De store drømmene må tre til side for mer pragmatiske hensyn som kloakk og rent vann. Om Cæsar innleder et forhold til borgermesterens datter for å fremme sin sak, er åpent for tolkning. Dette strammer i det minste inn en intrige som fra før er ganske løs i fisken.
Talia Shire, Francis Ford Coppola, Roman Coppola, Cosima Mars og Romy Croquet poserer i Cannes. Foto: Vianney Le Caer / AP / NTB
Mørk visjon av Amerika
Coppola har hentet inspirasjon fra romersk historie. Han henter også mye fra egen filmografi. Som i «Tucker» møter vi på en visjonær gründer som vil fullbyrde den amerikanske drømmen. I likhet med «Gudfaren» ser vi hvordan korrupsjonen undergraver drømmen. Nå er denne visjonen blitt enda mørkere.
En av de som virkelig morer seg i denne dekadansen er TV-kjendisen Wow Platinum. Hun tolkes med glimt i øyet av Audrey Plaza. I kulissene lusker også Cæsars fetter, Clodio (Shia LaBeouf). Han skaper kaos og intriger på vegne av subversive krefter. Hvem som til enhver tid er i allianse, eller hvem som ligger med hvem, er ikke alltid klart.
Rollefigurene snakker mer enn de handler. Det deklameres flittig og ironisk. Cæsar siterer fra Hamlet, latinske ordtak inngår i vanlig sjargong. Madison Square Garden er blitt vår tids Colosseum, og de velstående sitter der med laurbær i håret.
Spriker i alle retninger
Coppola vil så utrolig mye. Det kan derfor virke som han nesten glemmer å ta valg om hva han vil fortelle. For hver briljante scene er det minst tre som ikke har noen funksjon utover å overvelde oss.
Coppola er sin egen finansiør og har således «final cut». Man kan undre seg over hva mer kreativ motstand kunne gjort med filmen. Nå oppleves den ofte som usammenhengende og sprikende.
Cæsar er ment å være et bilde på Amerikas kompromitterte sjel. Han er en slags Albert Speer for den globale kapitalismen, eller en Robert Moses, den notoriske byplanleggeren i New York. Men skikkelsen sklir unna hver gang vi prøver å fange ham. Samtidig er han ikke gåtefull nok til å holde på vår interesse.
På én måte er denne filmen en spenstig avrunding på Coppolas karriere fordi den er en dirrende langfinger til Hollywoods konvensjoner. Jeg skulle bare ønske at den var bedre.
