«Woman of the Hour» er historien om seriemorderen som deltok i et datingprogram

Få karakterer er så omhyllet av mystikk som seriemorderen. De er empatiløse monstre som dreper uten samvittighetskvaler. De nyter det. De må drepe.

Er de ondskap inkarnert eller misforståtte og misbrukte sjeler? Jeg er ikke psykolog, men jeg heller mot førstnevnte. Hvorfor lar vi oss fascinere av monstrene gang på gang? Akkurat nå troner true crime-serien «This Is the Zodiac Speaking» på topplisten hos Netflix. Det er ikke så rart. Seriemorderen ble aldri tatt.

Kanskje dras vi mot farer fra vår trygge plass i sofakroken?

Ifølge forskeren Coltan Scrivner ved universitetet i Aarhus dreier det seg om en morbid form for nysgjerrighet. «Woman of the Hour» tar for seg seriemorderen kalt «the dating game killer». Å kunne gjenkjenne et rovdyr er en essensiell ferdighet for de fleste skapninger – inkludert oss mennesker. At datingdeltager Cheryl Bradshaw forsto at hun befant seg i selskap med et monster, reddet nok livet hennes.

Hvor stort monster Rodney Alcala faktisk var, kom først frem da han ble arrestert i 1979. Han ble dømt for drapene på syv kvinner. Mest sannsynlig sto han bak mange flere.

Faren med å lage filmer om beryktede seriemordere er at det er lett å bli spekulativ. Anna Kendrick, som har tatt plass i registolen for «Woman of the Hour», unngår de verste fellene. Er det fordi hun er kvinne?

Menn kan absolutt lage gode seriemorderfilmer som ikke er spekulative. Jonathan Demmes «Silence of the Lambs» er genial nettopp fordi den får frem hvor sårbar man kan føle seg som kvinne.

Anna Kendricks film legger vekt på ofrene og dem som nesten ble hans ofre. Hun har en følsomhet i de mest brutale scenene og får frem øyeblikket hvor offeret forstår hva slags farlig situasjon hun befinner seg i. Kendrick gjør det blant annet ved å la kameraet være helt nær ansiktet. Dermed skifter du som seer fokus fra en viss fascinasjon for monsteret til sympati med offeret.

Filmen følger Sheryl, et potensielt offer som unnslapp Alcalas klør. Seriemorderen var så arrogant at han stilte opp i et datingprogram på TV i 1978. Hadde produsentene av showet sjekket bakgrunnen hans, ville de ha funnet ut at han tidligere var arrestert for seksuelle overgrep. Jeg håper virkelig at sikkerhetsrutinene rundt dagens datingshow er strengere enn de var den gangen.

Kendrick følger kvinnen som valgte Alcalas i datingprogrammet. Hun nektet senere å dra på tur sammen med ham fordi hun fant ham «creepy».

En scene fra datingshowet er en av filmens viktigste. Den viser Sheryl, spilt av Kendrick, på scenen mens sminkeartisten pusser på fasaden. Den eldre kvinnen sier at alle spørsmålene du stilte til ungkarene, handler om det samme: «Hvem av dem vil såre meg?»

Kendrick viser oss at Alcalas kunne være sjarmerende. Han var tilsynelatende veltilpasset og god til å bygge opp tillit. Regissøren får frem hvordan kvinner ofte lar tvilen komme menn til gode. Selv om instinktene sier løp, er vi ofte for høflige til å si høylytt nei. Nå er det ikke slik at enhver mann er en potensiell overgriper, men Kendrick viser oss hvorfor kvinner må tenke i disse baner for å beskytte seg selv.

«Woman of the Hour» viser også hvor gjennomsyret av misogyni Hollywood var – og er. Filmen starter med at vi følger Sheryl på auditions. Med dagens øyne sjokkerer det å se hvordan to menn åpenlyst diskuterer kvinners attributter.

Til tross for #metoo tviler jeg ikke på at dette også skjer i dag. Filmen kommer nær frykten og ubehaget mange kvinner føler daglig ved kun å bli sett på som et seksuelt objekt. Og regissøren gjør det uten å gi kvinner skyld for at de blir trakassert og i verste fall drept.