Det amerikanske fengselssystemet har vært under kritisk søkelys i en lang rekke dokumentarer. De svartes overveldende representasjon er en fellesnevner for de fleste av disse filmene.
«Døtre» av Natalie Rae og Angela Patton handler også om svarte menn som sliter med å holde seg utenfor fengselsmurene. Samtidig tar filmskaperne for seg en side ved fengselslivet som få har maktet å finne effektive visuelle innganger til.
Hva gjør fraværet av fysisk samvær mellom fedrene og barna med disse familiene? Hva gjør det med mennenes evne til å komme ut av den onde sirkelen de har havnet i? Det som gjør denne filmen så unik, er at den utelukkende gjennom bildene viser oss de menneskelige omkostningene.
«Døtre» handler om betydningen av fysisk samvær, men også om hvordan det gjør mennene bedre i stand til å forberede seg på livet utenfor murene. Filmen tar utgangspunkt i fengselsprogrammet «Date with Dad weekend» som Patton selv har utviklet.
Fra et norsk perspektiv fremstår det som et snodig amerikansk veldedig påfunn. Hvorfor ikke bare gi fedrene oftere samvær med døtrene? Problemet er at fysisk samvær med familie i amerikanske fengsler i hovedsak er erstattet av videomøter. Fedrene har fått langt mindre fysisk kontakt med barna sine.
Sannhetens time
Siden 2012 har disse dansetilstelningene mellom innsatte og deres døtre vært en suksess. Sentralt for programmet er at mennene og døtrene opplever hverandre på en annen og mer verdig måte enn de er vant til. De innsatte tar på seg innleid finstas. Jentene får hjelp til å pynte seg.
I forkant av arrangementet må de utvalgte mennene gjennomgå en workshop med en coach. Han skal forberede dem på det han beskriver som en følelsesmessig berg-og-dal-bane. Gjensynet med døtrene blir en emosjonell opptur, lover han. Men å måtte rive seg løs fra barna vil bli en påkjenning.
Deltagerne på den spesielle workshopen i forkant av gjenforeningen med døtrene. Foto: Netflix
Samtalene i workshopen er usentimentale. Mennene erkjenner at de har sviktet barna. De oppnår en større bevissthet om hva deres tilstedeværelse betyr for døtrene, psykologisk og sosialt. De er selv blitt sviktet av sine foreldre og et system som ikke er innrettet for å hjelpe dem videre.
Dansetilstelningen er sannhetens time. Å se disse barske mannfolkene stå i finstasen og krympe av nervøsitet idet de venter på og blir gjenforent med døtrene, er noe av det sterkeste jeg har sett på film i år.
Hvor lenge er syv år?
Natalie Rae er den av regissørene som har skapt det visuelle formspråket. Hun er ingen tradisjonell dokumentarist og har lang erfaring fra musikkvideo. Sammen med fotografene har hun oppnådd en sjelden nærhet til både fedrene og døtrene.
Hun har fulgt jentene så lenge i oppveksten deres at de ser ut til å glemme at det er et kamera der. Det glemmer vi også. Jeg har sjelden sett en film der barnas bekjennelser er så overbevisende formidlet, der de viser en nesten grenseløs tillit til filmskaperne.
Fedrene er pyntet til dans. Foto: Netflix
Tiåringen Aubrey er en av de fire vi blir kjent med. Hun vokser fort og gjør en iherdig innsats på skolen for å tekkes faren. Men vi forstår snart at hennes besettelse rundt tall handler like mye om at hun forsøker å forstå hva farens fengselsstraff innebærer. Hvor lenge er egentlig syv år bak murene?
Samværet med døtrene og refleksjonene på workshopen gir resultater. Foto: Netflix
Da hun møter faren på danse-daten, opptrer hun som en tapper soldat. Hun anstrenger seg for å opptre verdig i den dyrebare stunden de har sammen, men det er en uholdbar byrde for et lite barn.
Tiden som forsvinner
Det er i slike øyeblikk man får lyst til å forbanne det amerikanske fengselssystemet og stille spørsmålet om filmen ikke gjør noe annet enn å påføre fedrene og barna enda mer smerte.
Etter dansen ser ikke Aubrey faren mer, da han ofte forflyttes mellom fengsler. Hun begynner å distansere seg fra ham, og telefonsamtalene mellom dem blir hjerteskjærende.
Likevel kan programmet vise til oppsiktsvekkende gode resultater. Bare et par prosent av mennene vender tilbake til fengsel etter fullført soning. Samværet med døtrene og refleksjonene på workshopen gir resultater. Likevel får bare noen svært få menn delta.
En kyniker vil hevde at dette «danseshowet» bare er staffasje som fengselsmyndighetene kan pynte seg med. Men om man ser forbi spørsmålet om hvordan systemet fungerer, handler filmen også om noe helt grunnleggende i relasjonen mellom foreldre og barn.
Tid er ekstremt dyrebart i denne relasjonen. Mister du tiden sammen med barna, kan du ikke hente den inn igjen.
