Finnes det et rikere og mer interessant samarbeid mellom en amerikansk regissør og skuespiller enn det mellom Richard Linklater og Ethan Hawke?
Helt siden første filmen i «Before»-trilogien i 1995 har de egget og utfylt hverandres talenter. Trilogien står støtt i moderne amerikansk filmhistorie. Det gjør også den banebrytende «Boyhood» (2014).
Deres nye samarbeid er en mer nedskalert og beskjeden affære, men like fullt imponerende.
Med Hawke som hovedinstrument og en restaurant som kulisse spinner Linklater videre på historien om den glemte tekstforfatteren Lorenz Hart. Hart var komponist Richard Rodgers' (Andrew Scott) faste tekstforfatter frem til 1943. Da erstattet Oscar Hammerstein ham.
Rodgers & Hammerstein skulle gi verden musikalklassikere som «Oklahoma!», «The South Pacific» og «The Sound of Music». Før det dominerte Rodgers & Hart den amerikanske teatermusikalen på 1920- og 30-tallet. De ga oss en rekke udødelige sanger.
Hart opphøyet sangteksten til en sofistikert kunstform og ble genierklært for klassikere som «My Funny Valentine», «Bewitched, Bothered and Bewildered» og «Blue Moon». Han var også alkoholiker med en arbeidsmoral som passet den hardt arbeidende Rodgers dårlig. Det førte til et brudd i 1943. Da vi møter dem i filmen, skjer det rett etter premieren på «Oklahoma!».
En siste kveld på Sardis
Stedet er den legendariske restauranten Sardis, et fast møtested for showbiz-folket på Broadway. Hart har nettopp stormet ut av premieren på «Oklahoma!», Rodgers & Hammersteins første suksess sammen. Hart misliker oppsetningen. Han greier ikke å skjule sin forakt, ei heller en dårlig skjult misunnelse og sjalusi.
Richard Rodgers spilles av Andrew Scott. Foto: Sabrina Lantos / Sony
Han er blitt dumpet av Rodgers, det vet alle. Denne kvelden skal vi oppleve hvordan Hart slikker sine sår. En stiv gin tonic, servert av hans kjære bartender Eddie (Bobby Cannavale), gir en viss lise. Det gjør også en beundrende pianist som liker å lytte til Harts elegante formuleringer.
Da lokalet oversvømmes av et begeistret «Oklahoma!»-publikum, hjelper det ikke hvor mange drinker han styrter ned. Hart var liten av vekst, med krum rygg og slet med tunge depresjoner. Alt tyder på at han var homofil. Linklater og Hawke lar ham her leke med tanken om at han har en slags date med en ung kvinne, spilt av Margaret Qualley. Dette innslaget er inspirert av en brevveksling Hart hadde med en ukjent kvinne.
Filmskaperne lar det likevel skinne gjennom at Hart var svak for menn. Derfor opplever jeg ikke dette som et forsøk på å skrive om Harts legning. Fascinasjonen for kvinnen er basert på at hun er sjokkerende åpen om sine seksuelle eskapader med andre menn. Hun er en medrivende og pirrende forteller etter Harts hjerte.
Hawkes er Hart
Hun er også en opportunist som ønsker at Hart skal introdusere henne for Rodgers. Dermed når Harts masochisme bunnen denne kvelden – som også blir hans siste. Dette er ikke en spoiler. Filmen starter med at hovedpersonen ligger døende i rennesteinen.
Hawke er ikke noe opplagt valg til rollen, men gjør den til sin. Foto: Sony
Som tidligere romantisk leading man innen kategorien heterofil Hollywood-stjerne er ikke Hawke et opplagt valg for denne rollen som kortvokst homofil musikal-legende med jødisk identitet. Det hjelper at han har begynt å eldes og er blitt mindre forfengelig. Hart huskes for sin elegante formuleringsevne. Han var mest interessant «from the neck up», slik kritiker Ken Tynan en gang beskrev skuespiller John Gielgud.
Her har Hawke likevel fått til det mesterstykket å fortolke Harts krumryggede fremtoning uten at det stjeler unødvendig oppmerksomhet. Han blir Hart med hele sin kropp og sjel. Han gjør det med empati for hans smerte og nysgjerrighet overfor hans destruktive livsførsel og forakt for det middelmådige.
Ja, dette kan gå hele veien til en Oscar-nominasjon.
