En sjelden fulltreffer

«The Pitt» var en av fjorårets store overraskelser.

Sykehusserier har hatt en lei tendens til å tråkke over i det melodramatiske såpelandskapet. «Grey's Anatomy» er et skrekkeksempel. Serieskaperen bak «The Pitt», R. Scott Gemmill, styrer elegant unna.

På egne vegne er jeg mest overrasket over at jeg orket å se den, men jeg ble totalt bergtatt.

Konseptet er enkelt. Vi følger leger og sykepleiere ved et akuttmottak i Pittsburgh gjennom en hel vakt. Hver episode er en time av vakten. Sesong to starter ti måneder etter den dramatiske slutten på den første vakten. Du kastes rett inn i traumer, åpne sår, blodsprut, en forlatt baby og mistanke om barnemishandling.

Det er 4. juli, men for dr. Robby (Noah Wyle) og teamet hans er det bare nok en travel dag på jobben.

«The Pitt» mottok nettopp Critics' Choice-prisen for beste dramaserie. Skuespillerne Katherine LaNasa og Noah Wyle er også belønnet for sine innsatser. Det er velfortjent. «The Pitt» skiller seg ut ved å være like intens og spennende som en god thriller.

Jeg hadde ingen planer om å se den da den startet i fjor. Jeg har nemlig skydd unna sykehusserier siden 2008. Da endte jeg opp i rollen som pårørende og tilbrakte mange år inn og ut av sykehus. Det er ikke et sted noen av oss ønsker å tilbringe tid. Før det elsket jeg både «ER» og «House».

Hva er det med «The Pitt» som overbeviste meg? Under den hektiske atmosfæren, den tette kamerabruken og den til tider raske klippingen ligger det en tydelig humanisme. Serien skildrer arbeid under ekstremt press uten å gjøre karakterene til superhelter. Det gir fortellingen en uvanlig tyngde og er nok til å gi meg troen på det gode i mennesket igjen.

Staben jobber under et konstant press, men mister aldri empatien i møte med mennesker som befinner seg i sitt livs krise. Jeg er ikke lege, men serien regnes også å gi et realistisk bilde av arbeidet som gjøres ved et akuttmottak på et stort sykehus. Jeg er i alle fall overbevist.

Selv om systemet suger, gir ingen opp. Serien tar også opp politisk brennbare temaer som mental helse, mangel på helseforsikring, hjemløshet, diskriminering av overvektige og lindrende behandling ved uhelbredelig sykdom.

Serieskaper Gemmill kritiserer skarpt helsesystemet i USA. Serien har en sterk sosial bevissthet. I noen partier blir det overtydelig, men den er en fin motvekt til strømningene som preger dagens politiske Amerika.

Midt i kaoset står den sindige dr. Robby, men han er sliten og utbrent. Han har sin siste vakt før han setter seg på motorsykkelen for tre måneders permisjon. Robbys vikar er dr. Baran Al-Hashimi (Sepideh Moafi), som ved første møte fremstår som en rigid regelrytter med stor tro på KI som løsning.

De tre unge turnuslegene fra første sesong er nå i sitt andre år. Ingen av dem er like skråsikre som da vi først traff dem. Under seg får de to nye legestudenter. Den stille og rare Joy (Irene Choi) og den konkurranseorienterte James (Lucas Iverson) er morsomme og fine tilskudd til staben.

«The Pitt» er altså ikke uten intern rivalisering og jobbintriger, men disse aspektene dominerer aldri. De fungerer mer som krydder i en fortelling som aldri står stille. Jeg så de ni første episodene i ett strekk og ble sugd inn. «The Pitt» fortsetter å ta sjangeren tilbake til toppform.