Et vakkert monster

Det diskuteres med jevne mellomrom om TV-seriens storhetstid er over. Noen mener 2014 var seriens høyeste topp. Andre vil tilbake til den siste sesongen av «The Wire» i 2008.

Selv er jeg mer positiv. Det dukker jevnlig opp serier som kan plassere seg i tidenes topp 10. Jeg vil påstå at «Succession» fløy høyt mot stjernene med sine fire sesonger fra 2018–2023.

Da må jeg også gi serien æren for at den ryddet vei for det «Industry» nå har utviklet seg til.

Den engelsk-amerikanske serien om London og New Yorks finansmiljøer har utviklet seg til et vakkert monster av et drama. Mye av selvtilliten virker den å ha hentet fra «Succession»s nådeløse miks av familiekrangel, internasjonal finans og intriger forankret i traumer.

«Industry» begynte som et vanedannende drama om ambisiøse lærlinger og høylytte mellomledere hos investeringsbanken Pierpoint & Co. I sesong to fulgte serien de nyansatte inn i voksenlivet på jobb. Der hadde de ankommet gjennom en tåkeheim av usannheter. Arbeid døgnet rundt. Kokain til fest og hverdag. Promiskuøs sex. Skrikende sjefer og postpandemisk noia.

I sesong tre sto den hemmelighetsfulle Harper Stern (Myha'la Herrold) frem som den smarteste og mest interessante i rommet. Hun fikk en tydelig hovedrolle ved siden av den bortskjemte arvingen og gründeren Henry Tuck (Kit Harington). Da Tuck børsnoterte et grønt strømselskap, tok serien lange steg inn i politikk, eliter og en britisk deep state valsende i lukkede klubber.

I sesong fire tar serieskaperne Mickey Down og Konrad Kay – begge eks-finanskarer – alle disse elementene med inn i nye, lukkede rom. Det handler om industrispionasje.

Harper Stern og hennes tidligere sjef, Eric Tao, gjør comeback som partnere. De driver et kynisk shorting-selskap på vegne av industrimagnaten Otto Mostyn. Da det fremadstormende selskapet Tender vil bevege seg fra å være betalingstjeneste for porno- og gamblingsider, er Harper skeptisk. Ikke på magefølelse, men fra hemmelig informasjon hun har skaffet.

Forretningsmetoden hennes er research og analyse helt i grenselandet mot innsidehandel. Når hennes gamle venninne Yasmin sammen med ektemannen Henry Tuck går inn i Tender, utfordres vennskapet igjen. Det skjer først etter at Henry er blitt nykter og har overlevd et lite vellykket selvmordsforsøk.

Som vanlig er det vanskelig å holde oversikt over hvem som ligger med hvem og hvor mange, men det er ofte poenget med «Industry». Sex er like transaksjonelt som emosjonelt, det kan brukes både som makt og ren fornøyelse.

Sesong fire byr på flere nye vendinger. Disse tilfører serien mye. De løfter seriens ambisjoner, men også utbyttet som er å hente. Industrispionasjen og finansmedia gir sesongen et thrillerspor som gjør den kjappere enn tidligere.

Møtet mellom ny teknologi og gamle penger gjør serien mer komisk enn før. Scenene da rastløse Whitney Halberstram og Henry Tuck skal slå Tender sammen med en bank eid av østerriksk adel, er stor humor. Hitler-vitser er uunngåelige, men punchlinen er treffsikker.

Episode to – feiringen av Henrys bursdag før han blir nykter – er sesongens store seier. Den utvikler Henry og Yasmin effektivt som fascinerende karakterer.

Episoden utforsker hvor langt en TV-serie kan dra det uten å miste grepet. All maktkamp, narko, sex, vold, deilig popmusikk og overklassens galskap «Industry» tidligere har lekt med, samles her til en times avklaring av forholdet mellom Henry og Yasmin.

Resten av sesongen når ikke samme poetiske presisjonsnivå som når episode to avsluttes med Pet Shop Boys-versjonen av «Where The Streets Have No Name», men det hadde vært for mye å forlange.

Her ser vi også Kit Harington omsider riste av seg skyggen etter rollen som Jon Snow. Det er ikke bare Harry Tuck som finner en ny vår når onkelen hans fornøyd erklærer at «spring is coming». Skuespilleren Kit Harington kan også myse tilfreds mot solen. Er du fan av «Game of Thrones», «Industry» eller begge, kan du bare glede deg.

Gjennom sesongen leverer «Industry» også et nivå den norske finanssagaen «Exit» strebet etter.

I karakterene til Harper og Eric graver «Industry» dypt etter moral og refleksjon, slik «Exit» oftest bare gjorde når kokainnedturen ble for hard. Harpers flukt fra familien – som vi så vidt traff i en nøkkelepisode i sesong 2 – har gjort henne til en rastløs, plaget sjel.

Dette gjør henne til en spennende gevinstjeger for milliardærer, men ansikt til ansikt med toppsjiktet av internasjonale eliter tvinges hun også til å konfrontere sin egen moralske kjerne. Finnes den i det hele tatt, eller er hun bare en narsissist som blomstrer i de mest skruppelløse omgivelsene?

«Industry» diskuterer dette til man nesten blir utmattet som seer, men som et veldrevet selskap får de i episode etter episode solid utbytte på langsiktige investeringer i sine hovedpersoner og deres mørke, ambisiøse liv.