Frustrerende frierferd

I «Heajastallan – Bryllupsfesten» får en samisk familie altfor kort tid på seg til å planlegge bryllup. På en måned skal de hente inn 3000 gjester til et stort tradisjonelt bryllup. Det ender i like doser morsomme forviklinger og gråtende katastrofer, men arrangørfamilien er unnskyldt på grunn av den korte tidsfristen.

Den unnskyldningen har ikke skaperne av «Heajastallan – Bryllupsfesten».

Seriens opprinnelse stammer fra 2018. Da utlyste NRK og Internasjonalt Samisk Filminstitutt etter samiske drama som kunne produseres for statskanalen.

Nesten åtte år senere er «Heajastallan – Bryllupsfesten» et av resultatene. NRKs støtte til samisk drama er prisverdig. Kvalitetsmessig mangler serien mye.

Ailo og Inga skal gifte seg. Avgjørelsen kommer veldig brått på Ailos mor Garen, som får nyheten frekt servert fra Berit, Ingas nedlatende mor. Garen har sørgmodig tatt på seg ansvaret som familieoverhode for tre yngre søsken. Foreldrene døde da de var unge.

Familiens lave status veier tungt på Garen. Hun er sikker på at bygdas sladrekjerringer avlytter hus og telefon. Det tunge ansvaret sender henne jevnlig inn i panikkangst. Anfallene forklarer hun som «svakt hjerte» for familien.

Når sønnen skal gifte seg inn i en staselig reindriftsfamilie, er dette en anledning for Garen å vise frem familien i all sin tradisjonelle prakt. Det vil si frierferd gjennom Kautokeino og «bryllup med 3000 mennesker».

Den minste utfordringen er at familien har 30 dager på seg. Verre er det at Garen og søsknene har så mange forknytte forhold og ubehandlede traumer at de snubler i dem mens et episk bryllup skal planlegges.

Lillesøsteren Belle er knallhard på flasken. Minstebror Johan er skjørtejeger og lastet til festgliset med forpliktelsesvansker. Henry har flyttet til New York og distanserer seg fra slekt og bygd. Vordende svigermor er nesevis og nedlatende.

Serien utforsker klassiske utfordringer i bygd og slekt. Rykter. Status. Skamfulle traumer i skyggen av stolt tradisjon. Serien er veldig god når den beveger seg inn på de fire søsknenes forskjellige reaksjoner på foreldrenes død. Vi får lite – for lite! – forklaring på hva som egentlig skjedde. På en ufrivillig måte understreker det hovedpersonenes forknytthet.

Hvorfor skal de snakke om følelser til oss seere når de ikke klarer å kommunisere med sine nærmeste?

Derfor berører «Heajastallan – Bryllupsfesten» noe spennende når søsknene må se innover. Johans oppvåkning til hva søsteren Belle egentlig er utsatt for, er brutal. Han og alle vet at Belle drikker, men ingen spør hvorfor Belle drikker. I den lille delen av serien viet Belle og Johan er «Heajastallan – Bryllupsfesten» et godt familiedrama.

Et drama kan ta seg friheter når man har fått seeren til å tro på åpningen. De første episodene har et høyt krav til at hendelsesforløpet er logisk og forførende. «Heajastallan – Bryllupsfesten» sjangler for mye tidlig i løpet.

Oppsettet med to familier som skal smeltes sammen, fungerer og er effektivt presentert. Serien sklir derimot på isen i etableringen av karakterene. Spesielt Henrys ankomst til Kautokeino, med påfølgende overraskelsesbesøk fra kjæresten Michael, er svak. Michael ankommer til misforståelser, knuffing og hagleskudd. Dette har en klønete dramaturgi, og serien mister grepet på meg som seer.

Michael er skrevet inn i serien som en «Lilyhammer»-karakter. Han skal se den eksotiske urbefolkningen utenfra. Michael ender opp som en figur som flyttes rundt for å kontrastere alt som er samisk. Serieskaper Åse Kathrin Vuolab og konseptuerende regissør (ikke en tittel jeg har funnet på, altså!) Pål Jackman stoler for mye på at situasjonene er morsomme nok. De har likevel ikke klart å bygge dem godt nok opp til at de glir inn i handlingen.

Når illusjonen er brutt, halter seeropplevelsen med «Heajastallan – Bryllupsfesten». Scenene er kunstig og hastig satt opp. Få av karakterene ser ut som de faktisk holder på med det de skal.

Et eksempel er Henry som etter en fest står med vaskehansker og skrubber frem og tilbake på en tilfeldig flekk på et bord. Det er vanskelig å tro på at han gjorde dette to sekunder før kameraet rullet. Slik blir scene etter scene stive gjennomkjøringer av manus.

Mest blamerende blir dette når bryllupet nærmer seg. En tom gymsal fylles av et par mennesker som flytter litt på noen bord og bretter noen servietter. Det er minimalt med opplevelse av hast eller stress, selv når Garen dåner av panikkangsten hun skamfullt skjuler for familien.

Derfor er det frustrerende å se at «Heajastallan – Bryllupsfesten» ikke får foten innenfor sjelens dør hos karakterene. I det tette familiedramaet ligger en spennende konstruksjon, men reisverket som skal støtte det, er for ustabilt.